Kunsten å selge seg selv

Kronikk: I fjor var det kapitalismen, representert ved NHH, som lot seg utfordre av gatekunstnere. Nå er det gatekunstens tur til å bli utfordret av kapitalismen, skriver Sol-stipendiat Erik Sjåholm Knudsen i en kronikk publisert i Bergens Tidende mandag 13. august 2012.

15.08.2012 - Erik Sjåholm Knudsen

For ganske nøyaktig ett år siden inviterte vi fem internasjonalt anerkjente gatekunstnerne til NHH for å gi sine kommentarer på kapitalismen. Prosjektet var en del av NHHs 75-årsjubileum. Ideen bak det hele var å la en tilsynelatende stiv, konservativ og kulturløs institusjon som NHH utfordres av en den lett anarkistiske og kapitalismeskeptiske gatekunstbevegelsen for å skape debatt om hva NHH har vært, er og ikke minst, hva vi ønsker å være i fremtiden.

Mens NHH lot seg utfordre av hettegensere og spraybokser, har gatekunsten selv de siste årene blitt utfordret av kapitalistiske krefter. Fra å være en undergrunnsbevegelse drevet at pur idealisme og et iboende ønske om å uttrykke seg kunstnerisk og/eller politisk, har pengemakten de siste ti årene i økende grad gjort sitt inntog.

Trykk og kunst fra gatekunstnere selges i dag for store summer på gallerier og auksjoner verden over, og en rekke store selskaper har både trykket gatekunstestetikken til sitt bryst og samarbeidet med gatekunstnere.

På tilsvarende måte som kunstnernes inntog på NHH reiste «eksistensielle» spørsmål rundt NHHs rolle og identitet, opplever gatekunsten nå at tilsvarende spørsmål reises rundt dets rolle og relevans.

Er det problematisk at kunstnerne tjener penger på kunsten sin? Eller mer relevant, er det i det hele tatt mulig for disse undergrunnskunstnerne å opprettholde integriteten og den motkulturelle brodden når de selv tjener penger på det samme systemet de tidligere har vært så kritisk til? Er kommersialisering versus integritet et nullsumspill hvor økning av den ene automatisk reduserer den andre?

Gatekunsten hadde sitt utspring i graffiti, men utviklet seg på slutten av 1990-tallet til en egen bevegelse hvor et vell av stiler og teknikker var representert. Dette inkluderte stensilkunst, installasjoner, plakater, tradisjonelle maleteknikker og figurativ graffiti for å nevne noe.

Bredden, det rå uttrykket og ikke minst fokuset på budskap og idé fremfor teknikk og stil, som i tradisjonell graffiti, gjorde at gatekunsten beveget seg stadig nærmere den tradisjonelle samtidskunsten.

Det ble derfor bare et spørsmål om tid før den etablerte kunstverdenen fikk øynene opp for disse outsiderne, og satte gatekunstens anti-etablissement-holdninger på prøve ved å selge dem i det internasjonale kunstmarkedet som den nye popkunsten.

Reklamebransjen fikk også øynene opp for denne motkulturelle kunstbevegelsen med den friske «gi-faen» holdningen. Både gatekunst og markedsføring er visuelle uttrykk som har kort tid på seg til å fange interesse og formidle et budskap til forbipasserende, likhetstrekk som neppe gjorde gatekunstnerne mindre interessant for reklamebransjen.

Økt interesse fra kommersielle krefter for nye fenomener som gatekunst er uunngåelig så lenge offentligheten fatter interesse for det, men i seg selv behøver ikke dette å være problematisk.

Den økte interessen for gatekunst gjør at en rekke kunstnere nå kan leve av å selge kunsten sin og slipper å ha en «ordentlig» jobb ved siden av for å ha til salt i grøten. Økt etterspørsel skaper også et økt tilbud av gatekunstnere.

Riktignok er nok både antallet og sikkert også andelen «dårlige» kunstnere vesentlig høyere i dag enn hva den var i gatekunstens spede begynnelse, men det absolutte antallet gode kunstnere har også steget. Dette har ført til økt konkurranse om oppmerksomhet, noe som igjen gjør at kunstnerne stadig må utvikle seg for å bli sett. Kvaliteten på, og ikke minst variasjonen i, gatekunsten er derfor helt annen i dag enn den var for ti år siden.

Men kommersialismens medalje har også en potensiell bak- side. Økt interesse for gatekunst blant publikum, kunstsamlere og kommersielle selskaper skaper en rekke økonomiske fristelser for kunstnerne som kan gå ut over deres egen integritet og legitimitet dersom de trår feil.

Men det er ikke markedskreftene i seg selv som må kritiseres når gatekunstnere «selger ut». Det er til syvende og sist kunstneren selv som bestemmer hvordan ens egen merkevare og kunstarv skal forvaltes.

På samme måte som at det ikke nytter for en norsk kjendis å kritisere Se&Hør for å ha ødelagt deres gode navn og rykte etter å frivillig ha latt seg fotografere naken i et badekar med Sputnik og Cowboy-Laila for en pen slump penger, blir det feil å kritisere markedskreftene for å «ødelegge» gatekunsten.

Til syvende og sist er det opp til kunstnerne selv å avgjøre hva de skal være med på. Og velger en å selge sjelen sin til reklamebransjen, ja da er det kunstnerne selv som har skylden for en eventuelt tapt integritet. Ikke systemet som skapte den økonomiske fristelsen.