Norge som klimaveiviser

Debatt. Det gir ingen mening å spørre hvor vi får mest utslippskutt igjen for en krone. Verden er for stor, Norge og Europa for små. Vi bør heller vise vei, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 4. april.

10.04.2012 - Gunnar S. Eskeland

Skal vi strekke kabler til oljerigger - ikke bare fra? Skal vi redusere industriutslippene, eller industrien? Skal vi elektrifisere transporten? Skal et fond få hjelpe industrien med utslippsreduksjoner? Eller skal vi plante trær og bygge småkraft i Afrika?

Vi økonomer har gjerne hevet oss over slike spørsmål ved å påberope en enkel, men effektiv disiplin: La oss sette en pris på utslippene, så finner andre ut hvordan de best reduseres.

I klimapolitikken lar økonomene seg også beruse av dette dogmet: Globale problemer krever globale løsninger.

I Europa er forutsetningen om global deltagelse salgbar. Likevel tvinger spørsmålene seg frem: Kommer USA til å delta? Er det sant at kineserne bygger et kullkraftverk i uken? I Afrika har de vel annet å tenke på?

Den direkte effekten av Europas utslippsreduksjoner er helt uten betydning. Europa har under en tidel av verdens befolkning og en femdel av verdens utslipp. Restverdenens utslipp er allerede mye større, vokser mye raskere, og kan vokse enda raskere hvis Europa reduserer utslippene sine på en uklok måte.

Skulle Europa forsøke å redusere resten av klodens utslipp med støttetiltak i sør, øst og vest ville vi kveles under egne ambisjoner uten å oppnå noe som helst. Det er omtrent så nytteløst som om grekere skulle forsøke å betale gjelden sin.

Det gamle dogmet om kostnadseffektive kutt bygger rett og slett på forutsetningen om global deltagelse. Hvis verden er stor i forhold til Europa, gir det faktisk ikke mening å spørre: «Hvor i verden får vi størst utslippskutt igjen for en krone?».

Grunnen er at det vil være uendelig med billige utslippsreduksjoner tilgjengelig for en liten investor som Europa. Dem kan vi faktisk ikke bruke til noe. De vil falle oppå hverandre mens verdensøkonomien og utslippene vokser.

Kan så Europa starte en prosess?

Europa og Norge vil handle ensidig. Disse handlingene må vurderes i lys av hva de fører til på andre måter enn gjennom utslippsreduksjonene direkte, fordi europeiske utslippsreduksjoner i Europa eller i sør kan ikke utrette noe som helst direkte.

Gode økonomer har pekt på problemet med karbonlekkasje; det hjelper lite om vi i Europa reduserer utslippene våre ved at metallproduksjonen skjer i resten av verden. Det kan bli vanskeligere å få ned utslippene i fremtiden hvis verden rendyrker metall i Asia, gjødning i Midtøsten og papir i Latin-Amerika.

Trolig skal vi heller spørre: Hvordan kan vi påvirke verden?

Noen eksempler på valg som gir mening i et slikt lederskapsperspektiv, men ikke i spørsmålet om kostnadseffektivitet, er:

* Utslippene i metallproduksjon skal ned ved teknologisk endring, heller enn ved utflytting.

* Vis at utslippsfri by er mulig, hyggelig og ikke vanvittig kostbart.

* Norge endrer skogskjøtselen ikke bare slik svenskene gjør - fyre med kvist - men også for å lagre karbon i skogen og i trebygninger.

Trolig skal vi være med på noen europeiske, internasjonale lederskapsprosjekter. Dette kan være teknologilederskap i noen sektorer som er viktige for oss - kanskje metaller, skipsfart og gjødning. Og vi nordmenn skal vise verden hvordan elektrisitet kan brukes, siden andre europeiske land vil komme 20 år senere til karbonslank elektrisitet.

Trolig skal vi fortsette med karbonhåndtering. Det er naturlig for et fossileiende land å ønske dette med i fremtidens løsning, selv om det er forretningsmessig risikabelt. Og vi skal fortsette med skogsatsing og annet selektivt samarbeid i sør. Dette er risikabelt, men forsvarlig for den som er liten, rik og villig.

Omstillingen blir ikke så veldig kraftig, og vil gi en mer solid forankring av ambisjoner og virkemidler. Europa skal tenke på seg selv som tidlig ute i en prosess som skal fremskaffe mange rørleggere som plugger egne utslipp. Å være rørlegger selv, og fokusere på egne utslipp, er da naturligvis viktig. Men det vi gjør er viktig bare dersom det får følger, senere og for andre.