Som man snubler

Kronikk: Jeg vet ikke om euroen vil overleve. For hver dag som går, blir jeg imidlertid stadig mer overbevist om at den ikke bør gjøre det. Den er blitt som gullstandarden i 1930-årene - et drivanker som alle ville være tjent med å kutte linen til.

Dette skriver Victor D. Norman i en kronikk i Dagens Næringsliv lørdag 1. oktober.

03.10.2011 - Victor D. Norman

Det er verdt å minne om at alle «fornuftige» mennesker advarte mot å gå fra gullstandarden før det skjedde - og ingen savnet den etterpå.

Hovedinnvendingen mot euroen er økonomisk: EU-landene utgjør ikke en naturlig valutaunion. De rammes ulikt av ytre sjokk, og med det vil den riktige pengepolitiske responsen på slike sjokk være forskjellige fra land til land. Denne innvendingen er minst like alvorlig nå som før.

Det er imidlertid en annen innvending som i dag er enda mer alvorlig: EU er ikke en type politisk organisasjon som er i stand til å håndtere kortsiktige makroøkonomiske problemer.

EU er trolig det mest vellykkede politiske prosjekt i Europas moderne historie. EU-samarbeidet har i over femti år sikret fred og rimelig fordragelighet mellom tradisjonelle erkefiender; det har ført til fri handel og betydelig økonomisk integrasjon internt i Europa; det har resultert i omfattende samarbeid mellom europeiske land om forskning, utdannelse og infrastruktur; det har hjulpet de tidligere østblokklandene i overgangen til markedsøkonomi; og det har globalt gjort at Europa talt med én tunge (eller ihvertfall et fåtall).

Resultatene er imponerende i seg selv. De er enda mer imponerende når man husker alle tilbakeslagene. Man snublet allerede i starten, da man bare fikk med seg seks av de 13 landene som forhandlet om økonomisk samarbeid i Europa - de resterende syv dannet Efta i stedet. Det var en forsmak på en forestilling som stadig har gitt assosiasjoner til hovmesteren og grevinnen. Ved nesten enhver anledning snubler EU - men man klarer på uforklarlig vis å holde seg på bena. Noen ganger går det sidelengs, en gang imellom må man ta noen hjelpeskritt bakover, men for det meste går det sakte fremover.

Det kanskje mest interessante er at snublingen og suksessen er to sider av samme sak. EUs historie handler om konsensusbygging, om tålmodig å skyve på problemer til enighet er oppnådd, og om for enhver pris ikke å sette konflikter på spissen. Det er disse tingene som har gjort EU til et enestående fredsskapende prosjekt (og som gjør at vi i Norge hver dag burde skamme oss over at vi ikke er med).

Til og med den monetære unionen er et utslag av EU-metoden. De ivrigste tilhengerne av et forent Europa har lenge ønsket seg flere og sterkere sentralinstitusjoner. Kommisjonen og domstolen er vel og bra, men helst ønsker de seg en europeisk regjering. De innså imidlertid tidlig at det vil kreve ytterligere tiår med opinionspåvirkning og konsensusbygging. Hva var da mer nærliggende enn først å innføre europeiske penger og en europeisk sentralbank? Alle land med respekt for seg selv har jo egen pengeenhet og egen sentralbank, så selv om det ikke er fullt så bra som en egen regjering, var euroen et godt symbol og som sådan et skritt på veien mot en europeisk statsdannelse.

Problemet er bare at en sentralbank med en organisasjon som EU som eier ikke har myndighet eller fullmakter til å gjøre det en sentralbank må gjøre for å sikre finansiell stabilitet.

De siste månedene har demonstrert det til fulle. Det er ingen statsgjeldsproblemer i euroområdet som helhet - eurolandenes netto statsgjeld utgjør bare vel 60 prosent av BNP - og selv når det gjelder enkeltland, er det bare Hellas som kanskje kan sies å ha reelt gjeldsproblem. Grunnproblemene er likviditet og tillit: Landene i Sør-Europa har problemer med å fornye og utvide sine lån fordi utenlandske investorer ikke stoler på deres evne og vilje til å betjene gjelden.

Den europeiske sentralbanken kunne ha løst begge problemene ved å trykke penger og kjøpe opp greske, italienske, spanske og portugisiske statsobligasjoner. Det har den ikke gjort. I stedet er støtte til Sør-Europa gjort til et typisk EU-problem der hvert skritt på veien og hvert element i hjelpen omstendelig skal forhandles frem i full offentlighet. Resultatet er at hjelpen hele tiden har vært litt for liten og kommet litt for sent, og med det har den bidratt til mindre tillit og større ustabilitet istedenfor til det motsatte.

Det er lett å si at EU må ta seg sammen og vise handlekraft. Det er imidlertid omtrent som å si at jeg må få litt penere nese. Det ville sikkert hjelpe, men da ville jeg ikke lenger være meg. Et handlekraftig EU er en selvmotsigelse - og takk og pris for det.

Problemet er ikke EU, men pengeunionen. Det er derfor på tide at EU-landene nok en gang viser at de også kan kunsten å snuble baklengs.

Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH)