Kollektiv kjærlighet

Kronikk: Mange tror økonomers forhold til natur og miljø er som den sorte enkes til sin make: Elsk og fortær. Langt ifra skriver Gunnar S. Eskeland i en kronikk i Bergens Tidende 9. september 2011.

09.09.2011 - Gunnar S. Eskeland

Det er sant at økonomien ofte anvender en ytterst kortsiktig og snever modell av mennesket: Den nytte vi mennesker har av fisken i havet er begrenset til vårt konsum. Og hvis fisken er blitt godt tilberedt til søndag middag, da er nytten maksimert først når forventningen er på topp og vertinnen har bedt til bords, og dernest når fisken er spist. For å vri litt på den hvite manns utsagn ved sivilisasjonens vestkant i Nord-Amerika: en død fisk er en god fisk.

I en avgrenset kontekst så er denne modellen både god nok og nyttig. På samme måte som med lammekjøtt så vil modellen gi anbefalinger: Hvis kvalitetsforskjeller kan stadfestes av kundene så trenger man ikke stort mer enn konkurranse i et fritt system for å få fisken raskt og uskadd frem til beste anvendelse. Og selvfølgelig: Hvis markedet vil ha levende fisk så kommer den levende frem.

Arthur Cecil Pigou
Nå finnes det - og ikke bare i tilfellet fisk - naturligvis situasjoner der individenes uavhengige handlinger ikke gir resultater som tjener naturen, eller om mennesket for den saks skyld. Og da er det ikke slik at økonomifaget anbefaler markedets frie spill. Tvert imot så er faget godt egnet til både å begrunne og å utforme bedre løsninger.

I tilfellet fiske er utfordringen velkjent. Fritt fiske fører gjerne til overfiske. I økonomens verden er bakgrunnen for "markedssvikt" at eierskap til fisken oppstår idet du har fanget den. Den innsikten er ikke verdiløs. Den tilsier at overfiske ikke er et problem hvis fisket som sådan har et fåtall eiere som kan snakke sammen. Vestlandets elve-eiere kan godt organisere pleie av fiskestammen seg imellom hvis de kan holde kontroll på fangsten.

Velferdsøkonomen Arthur C. Pigou gikk lenger enn som så, i 1920. For noen goder - eller tjenestestrømmer - er det slik at mange har glede av dem uten egentlig å forbruke dem. Luftkvalitet er et slikt "offentlig gode". Hvis du gjør en innsats for å bedre luftkvaliteten i Manchester (som var Pigou's eksempel), så kan du ikke ta deg betalt fra alle som drar nytte av dette. Av denne grunn er det slik at den markedsøkonomien som gir oss passende kvantum og kvalitet på bakervarer, den gir oss altfor dårlig luftkvalitet. Pigou foreslo at forurensende utslipp burde skattlegges, og anslo også et nivå på skatten beregnet ut fraforurensningens skadeeffekter. I dag kaller vi slike skatter som er begrunnet av offentlige goder for Pigou-skatter.

Trengselsavgifter, slik de foreslås i norske byers bomringer, er utmerkede Pigou-skatter, og godt støttet av økonomisk teori.

Hvis man tar med praktiske betraktninger - at det er viktig og vanskelig redusere forurensende utslipp nær sentrum - så kan man kreve høyere passeringsavgift fra de mest forurensende kjøretøyene.

Ronald Coase
Av disse grunnene har det lenge vært økonomers oppfatning at kollektive goder - miljøgoder - er et eksempel på hvorfor vi trenger en stat i en markedsøkonomi. Ronald Coase skapte derfor røre i profesjonen da han pekte på at veldefinerte rettigheter og effektive forhandlinger også kunne løse miljøproblemer.

Dette var litt som å banne i kirken, selv i den kirken som Coase tilhørte, som heter Chicago Universitet. Men Coase fikk stor innflytelse og en nobelpris for sin innsikt. På det praktiske plan er det kanskje ikke så viktig å påpeke at et forurensningsproblem rent teoretisk kan løses ved forhandlinger mellom en forurensende bedrift og de som lider under forurensningen. Men det var viktig rent prinsipielt. En overraskende innsikt som følger er at problemet kan løses effektivt enten en tenker at bedriften har rett til å forurense eller om en tenker at befolkningen har rett til et uforurenset miljø.

På det praktiske plan gir Coases forhandlingsløsning den påminnelse at statens - eller byens - rolle er å gjøre avveininger og finne løsninger der forhandlingsløsningen er urealistisk eller komplisert. Byens borgere kunne ha endeløse og fruktesløse samtaler om hvordan vi skal få renere luft rundt Danmarks plass, men byens myndigheter kan gjøre avveiningene på våre vegne og kan også både iverksette tiltak og fordele kostnadene på en fornuftig måte.

von Thünen
Den tyske økonomen Johann Heinrich von Thünen regnes som den økonomiske geografis far. Enkelt fortalt viste han ikke bare at alt har sin plass - nærmest byen bør man dyrke grønnsaker - men også at en markedslikevekt kan ordne det slik. Senere fikk vi lære at spesielt byen og geografien kan gi oss behov for en statsmakt. William Vickrey viste oss at transport skaper trengsel og derfør bør skattes, og senere har vi fått forurensning, ulykker og klimaeffekter opp på listen over hva staten må tenke på når det gjelder transport.

Samuelson og Sandmo
MIT-økonomen Paul Samuelson gav to veldig viktige bidrag til miljø-økonomien, uten å skrive om miljø. I det første, om kollektive goder, forklarte han at når noen - eksempelvis staten - kan gjøre noe som er nyttig for mange, så skal verdien for de mange legges sammen når en bestemmer hvor mye som skal gjøres. En bedring i luftkvaliteten i Bergen har - ganske enkelt - verdien som den har for en gjennomsnittsborger ganger tohundreogfemtitusen.

Samuelson forklarte også hvordan man skal skaffe staten skatteinntekter på en effektiv måte, enkelt fortalt ved å gjøre skattesystemet bredt så får man lave satser og lite bryderi. Agnar Sandmo, ved NHH, trakk på begge bidragene da han viste hvordan miljøskatter hører hjemme i et skattesystem. Sammen gir bidragene opphav til moderne skattereformer, innkludert ønsket om å skatte det vi ikke vil ha - forurensning - slik at vi kan beskytte miljøet og ha lavere skatter på det som vi ønsker.

Økonomi og miljø
I en fri markedsøkonomi uten en stat er det nesten ingen ting som beskytter miljøet mot ødslende adferd. Men det er altså noe. Hvis elven er elsket eller nyttig på små plasser med få mennesker, så kan den selvfølgelig både beskyttes og dyrkes av disse på egenhånd.

Men det er ellers en rar fiksjon dette med et marked uten en stat. Vi mennesker oppretter klubber og selskaper og lokalmyndigheter, underkaster oss konger og kaster presidenter. Til kollektive valg trenger vi gjerne kollektive organer. Har vi kollektiv kjærlighet til - eller nytte av - pandaen eller byluften, så trenger vi gjerne både staten og markedet for å handle deretter. For denne typen beslutninger har på ingen måte økonomifaget abdisert, men vist seg ganske nyttig.

I et eksempel med Bergens byluft kommer mange av fagets læresetninger direkte til anvendelse. Det er ikke mulig direkte å måle den enkelte bils utslipp og skattlegge disse, selv om det ville vært veldig nyttig. Men hvis man gjør mye for å gjøre biler renere, så er det altså viktig å redusere deres bruk, spesielt i noen geografiske områder, spesielt i noen spesielle værforhold og spesielt til noen bestemte tider på døgnet og året. Innsiktene som økonomene ovenfor har gitt oss ville anbefale at vi bruker dagens avanserte bomsystemer i kombinasjon med kollektivtransporten for slike formål som dette, ikke bare til veifinansiering.

Lørdag formiddag er det åpen dag på NHH i forbindelse med 75-årsjubileet, og Eskeland er blant foredragsholderne med "Hva har økonomi med miljø å gjøre".