Den fiskale dyd

Kronikk: Det er for sent å vente med den fiskale dyden for å ha det litt gøyere en stund til, skriver NHH-professor Rögnvaldur Hannesson på nettsetdet E24.no.

30.09.2011 - Rögnvaldur Hannesson

«Herre, gjør meg dydig, men ikke riktig enn,» sa hellig Augustin. Han ble bønnhørt og fikk arbeidet seg gjennom tre koner/konkubiner før han begynte å praktisere den avholdenhet han prediket for andre.

Dette sitatet er ganske treffende for president Obamas seneste forslag til å få fart i den amerikanske økonomi. Både han og de fleste andre innser at det føderale underskudd ikke kan vare ved, men først må han jo gjenvelges. Ingen blir populær av å øke skattene, i hvert fall ikke i USA, eller for å kutte i offentlige trygde- og helsetjenester. Begge ting må imidlertid til hvis underskuddet skal elimineres.

Det er ingen mangel på økonomer som beroliger med at den fiskale dyd kan man godt vente med for å ha det litt gøyere en liten stund til. De påberoper seg salig Keynes sin visdom og at offentlig gjeld har vært langt høyere i tidligere tider. Like etter Napoleonskrigene var Storbritannias netto statsgjeld 250 prosent av BNP (gitt at vi aksepterer de ganske omtrentlige anslag for de tidlige 1800-år, da begrepet BNP ennå ikke var oppfunnet og da heller ikke målt). Gjelden ble betalt etterhvert, men økte igjen til nesten 200 prosent av BNP efter første verdenskrig og forble høy og nådde en topp på over 200 prosent efter annen verdenskrig. Derefter sank den igjen og var kun 40 prosent så seint som i 2004 (ifølge OECD).

Etter finanskrisen har den britiske statsgjeld økt fort, til 60 prosent av BNP i 2008 og forventes nå 90 prosent i 2011. Den britiske regjering har satt i gang en veritabel hestekur for å snu budsjettunderskuddet til et overskudd og få ned gjelden, til de Keynesinspirerte økonomers store harme.

Men tiden har løpt fra Keynes og hans disipler. I 1930-årene og langt ut i etterkrigstiden var finansmarkedene regulerte. Det betød at den britiske så vel som andre regjeringer hovedsakelig skyldte penger til sine egne borgere. De sistnevnte hadde ikke andre steder å løpe til dersom ikke regjeringene overholdt sine forpliktelser, noe de heller ikke gjorde. Noen lot være å betale sin gjeld, men de aller fleste «betalte» en god porsjon av den gjennom forringelse av pengeverdien. Denne prosessen er godt beskrevet i et nylig papir av Carmen Reinhart og Belen Sbrancia. De kaller det fiskal undertrykkelse (financial repression). I det de kaller «undertrykkelsesperioden» (1945-1980) var realrenten like ofte negativ som positiv. De anslår at både USA og Storbritannia reduserte sin gjeld med 3-4 prosent av BNP årlig gjennom inflasjon.

Med nåtidens åpne finansmarkeder lar dette seg ikke så lett gjøre. De som har gitt lån til regjeringer aksepterer ikke å få betalt i øre for å ha lånt ut kroner. Vi har da også fått ratingbyråer som overvåker betalingsevnen til diverse forgjeldede regjeringer rundt omkring. Deres vurdering av regjeringers troverdighet som betalere får store oppslag og skaper ofte uro i finansmarkedene, som vi nylig har fått erfare.

Det hadde nok vært lettere for diverse regjeringer rundt omkring å komme seg ut av finanskrisen dersom de hadde hatt bedre orden i eget hus. Ingen regjering har en storkrig bak seg som den har måttet finansiere gjennom å ta opp lån; verdens forgjeldede regjeringer har «bare» hatt en lånefest omtrent som en uansvarlig kredittkortforbruker. Nå forfaller regningen, dessverre på et litt ubeleilig tidspunkt.

Ironisk nok er det helst den amerikanske regjering som kunne «nedbetale» sin statsgjeld gjennom inflasjon. Det kunne den fordi mye av gjeldspapirene eies av utlendinger, ikke minst kineserne. Som en amerikansk venn sa til meg en gang, vi kjøper en masse gode varer fra kineserne og de er glade for å få en masse grønne papirlapper i bytte. Det er da også morsomt å høre de kinesiske makthavere formane amerikanerne om ikke å leve over evne. Men det har de gjort lenge, og kineserne må ta litt av skylden selv for å ha gjort det mulig; de kunne ha revaluert sin renminbi.