Matmakt på ville veier

Kronikk: Maktkjedeutvalgets konklusjon om at matvarekjedene har for stor makt er bygd på metodiske feil, skriver Lars Sørgard (NHH/Centre for Competition and Law) og Tommy Staahl Gabrielsen (UiB/Centre for Competition and Law) i en kronikk i VG torsdag 27. oktober 2011.

27.10.2011 - Lars Sørgard og Tommy Staahl Gabrielsen

Matkjedeutvalget leverte sin rapport i april i år. Utvalget skulle analysere matkjedene og foreslå tiltak for å bedre forbrukernes stilling med hensyn til priser og vareutvalg på matvarer.

En sentral konklusjon fra deres rapport var at matvarekjedene hadde fått for stor makt, og at en forskyvning av makt fra kjedene mot leverandørene ville være gunstig for forbrukerne.

Etter vårt syn er det grunnleggende feil ved rapportens metodiske tilnærmingen, og det fører i neste omgang til at noen av de konklusjonene som de trekker er feilaktige. Flere av utvalgets forslag vil etter vårt syn være til skade for forbrukerne dersom de gjennomføres.

Svak analyse

I stedet for å legge til grunn et velutviklet konkurranseøkonomisk analyseapparat, der analyse av markedsmakt er helt sentralt, velger utvalget en analyseramme hentet fra politisk maktteori. Man benytter begreper som idémakt, regimakt og utfallsmakt - og tar disse begrepene inn i debatten om markedsmakt. Det passer dessverre dårlig.

Utvalget distanserer seg med dette også metodisk fra tilsvarende utredninger foretatt blant annet i Sverige og Storbritannia. Rett nok er alle enige om at selgermakt, for eksempel at det er få kjeder og at det er et fåtall leverandører, kan bidra til dempet konkurranse og dermed høye priser. Men det er bare matkjedeutvalget som har kommet på den ide at å forskyve makten fra kjedene mot leverandørene er noe forbrukerne vil tjene på.

Det er en fundamental forskjell på selgermakt og kjøpermakt. Hvis selgerne har makt er det selvsagt problematisk, da det kan bety at de forlanger en høy pris fra oss kunder. Hvis kjøperne derimot har makt, kan de bruke den til å sette selgerne opp mot hverandre og dermed tvinge frem konkurranse med påfølgende lav pris.

Når en mister av syne denne fundamentale forskjellen på selgermakt og kjøpermakt, får en også de rareste resonnementer. I matkjedeutvalgets rapport blir det for eksempel fremstilt som problematisk at forhandlingene mellom kjede og leverandør er tøffe. Leverandørene kan endog risikere å miste sin hylleplass - blir det hevdet.

Dette høres ut som konkurranse i våre øyne, tvunget frem av kjøpermakt. Det tvinger leverandørene til å senke sine priser. Hvis en lager regler som demper den tøffe konkurransen leverandørene står overfor, slik mange av elementene i forslaget om lov om god handelsskikk ventelig vil virke, vil selvsagt leverandørene kunne i større grad utnytte markedsmakt og øke prisene.

Det er ikke lett å forstå hvordan høyere pris fra leverandør til kjede skal føre til lavere pris til oss forbrukere.

Det reelle problemet

I stedet for å fokusere på maktbalansen mellom kjeder og leverandører, burde utvalget etter vårt syn i større grad ha fokusert på konkurranseproblemene på hvert enkelt ledd i kjeden.

Selvsagt er det grunn til å være bekymret for at det er kun fire kjeder. Det er minst like stor grunn til å være bekymret for at det i mange produktmarkeder kun er et fåtall leverandører, med en betraktelig sterkere maktkonsentrasjon enn det en ser på kjedeleddet.

Utvalget antyder at det er marginer å hente på kjedeleddet, og at å frata dem makt vil kunne føre til lavere marginer og tilsvarende lavere priser til oss forbrukere. Men hvor mye er det egentlig å hente på kjedeleddet? Utvalget foretok aldri en undersøkelse av verken kjedenes eller leverandørenes marginer.

I den forbindelse et det interessant å merke seg at NILFs rapport som ble presentert denne uken antyder at marginene på kjedeleddet ikke er unormalt høye verken i forhold til andre bransjer, eller i forhold til utlandet, heller tvert imot.

Det er derfor større grunn til å rette blikket mot leverandørleddet, der det finnes flere aktører med en sterk stilling og som kanskje tar ut større marginer enn på kjedeleddet.

Særnorsk kostnadsnivå

Matkjedeutvalgets rapport har vridd debatten bort fra spørsmålet om hvorfor vi har så dyr mat og dårlig tilbud i norske dagligvarebutikker, til spørsmålet om makt mellom kjeder og leverandører. Norske forbrukere er mest opptatt av det første spørsmålet. NILFs rapport - som ble presentert denne uken - prøver å få debatten på rett spor.

NILFs enkle sammenligning med våre nærmeste naboland antyder at norske forbrukere betaler over 30 milliarder kroner mer for maten enn svensker og dansker. Drøyt en tredjedel av dette kan tilskrives et særnorsk høyt kostnadsnivå, mens knapt en tredjedel av dette er en direkte virkning av det massive tollvernet vi har for landbruksprodukter.

Den siste tredjedelen kaller NILF-rapporten for en «uforklart rest», men det er god grunn til å anta at også en betydelig andel av denne resten skyldes indirekte effekter av landbrukspolitikken og den konkurransesvikt denne skaper på alle ledd i matkjedene.

Det er et politisk valg å beskytte norsk jordbruk, ut fra andre hensyn enn lave priser og godt vareutvalg. Gitt at en ønsker at jordbrukspolitikken skal bestå, bør en synliggjøre at en har tross alt et begrenset handlingsrom.

Matkjedeutvalgets rapport skaper inntrykk av at det er mye å hente ved å skifte makt bort fra kjedene i retning leverandørene. I realiteten er det ikke der skoen først og fremst trykker, og forslaget fører oss endog i feil retning.

Om matleverandørene får for stor makt, kan det skade forbrukerne. Maktkjedeutvalgets konklusjon om at matvarekjedene har for stor makt er bygd på metodiske feil.