Irsk eller islandsk vei?

Kronikk: «Forskjellen mellom Irland og Island er en bokstav og seks måneder» var det noen som sa etter det islandske bankkrakket høsten 2008. Det viste seg å være mer sant enn godt var - for irene. Det skriver Rögnvaldur Hannesson i kronikk på nettsetdet e24.no 26. oktober 2011.

28.10.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Begge land hadde en banksektor ute av kontroll og en bobleøkonomi. Begge fikk problemer da finanskrisen brøt ut. De taklet dem forskjellig. Island hadde en egen valuta, som falt dramatisk. Det hjalp godt for betalingsbalansen; islendingene hadde ikke lenger råd til å reise på sydenferie eller importere biler.

Irene bruker euro og hadde dermed ingen egen valuta som de kunne devaluere.

Den irske regjering garanterte for de irske banker, som deretter fallerte. Nå sitter den irske regjering med gedigen gjeld som skyldes rekapitaliseringen av bankene.

Da de islandske bankene gikk over ende unnlot den islandske regjering å garantere for deres gjeld. Utenlandske banker og finansinstitusjoner fikk ta et velfortjent tap for de penger de hadde lånt ut til de islandske banker. Mer tvilsomt er det hvordan man håndterte de innskudd som skulle vært garantert i henhold til EUs regler. Det ga opphav til den såkalte Icesave-disputten som vi ennå ikke har sett slutten på og som jeg har skrevet om før.

For egen del har jeg trodd at den islandske regjering gjorde dyd av nødvendighet da den ikke rekapitaliserte de islandske banker. Den hadde ganske enkelt ikke råd.

Kunne den ha tatt opp lån til dette? I forkant av bankkrisen var de islandske statsfinanser solide. Jón Steinsson, en islandsk professor ved Columbia-universitetet i New York og en av regjeringens rådgivere under bankkrisen, har opplyst at en delegasjon fra Valutafondet, som tilfeldigvis var i Reykjavík i krisedagene, var meget forundret over at den islandske regjering ikke ville redde bankene. Ifølge ham var det den daværende statsminister Geir Haarde som tok den endelige avgjørelsen. Det kan de islandske skattebetalere være ham takknemlig for.

Ironisk nok er den samme Geir Haarde, alene blant alle islandske politikere, stevnet for en særskilt riksrett for embetsforsømmelser i forbindelse med bankkrakket. Det lukter politisk forfølgelse lang vei.

Men så var det valutaspørsmålet. Mange har ment at de to lands forskjellige veier kunne ha interesse for Hellas. Skal grekerne gå den irske vei og beholde euroen og direkte redusere både lønnsnivå og offentlige utgifter som nødvendig for å gjenvinne konkurransedyktighet og balanse i statsfinansene, eller skal de gå den islandske vei, gjeninnføre drakmaen og devaluere den som nødvendig?

En som har skrevet om dette, er Alen Mattich i Wall Street Journal den 30. september i år. Han mener det ikke er mulig å si at det ene land har lyktes bedre enn det andre.

Så hva har de oppnådd? I Irland er arbeidsledigheten 14 prosent. Den har ikke forandret seg nevneverdig de siste par årene. På Island er den 7 prosent og fallende, men da hører det til saken at 7 prosent arbeidsledighet er høyt i islandsk sammenheng. I 2007 var arbeidsledigheten 4,5 prosent i Irland men kun 0,8 prosent på Island.

I Irland har BNP vokst svakt siden bunnen i 2009; 0,3 prosent i 2010 og forventes å vokse med 1 prosent i inneværende år. For Island ble bunnen nådd ett år senere, i 2010. I år forventes BNP å øke med 2 prosent.

I Irland vokste nettoeksporten med 23 prosent fra 2. kvartal 2010 til 2. kvartal 2011. Mye av dette er takket være økt eksport av farmasøytiske produkter. Ifølge American Chamber of Commerce investerte amerikanske bedrifter 17,7 milliarder dollar i Irland i første halvdel av inneværende år. «Det er på grunn av godt utdannet, engelsktalende arbeidskraft, ukomplisert forretningsliv og lave kostnader», ifølge Irish Development Agency (Financial Times, 30. sept. 2011). Irene kan være sjeleglade for at deres nasjonalister aldri lyktes å gjenopplive gaelisk som nasjonalt sprog.

På Island har eksporten ikke økt i det hele tatt de siste to årene. Island har ennå ikke avviklet de valutareguleringer de innførte efter bankkrakket. Det forsurer tilværelsen for de utradisjonelle eksportbedrifter som hadde vokst frem i årene før bankkrakket. Den islandske regjering har lagt hindringer i veien for utenlandske investeringer, blant annet i aluminiumsproduksjon. Dette er beklagelig. En fortsatt diversifisering av den islandske økonomien er tvingende nødvendig hvis det skal lykkes å opprettholde en levestandard sammenlignbar med andre nordiske land. Actavis, en stor internasjonal farmasøytisk bedrift av islandsk opprinnelse, har flyktet til Sveits.

Før bankkrakket tok mange islendinger opp boliglån i utenlandsk valuta. Da kroneverdien falt, satt de med lån som hadde vokst dem over hodet. I kjølvannet av bankkrakket var 25-30 prosent av islandske husholdninger pantsatt til godt over pipen, eller så hadde de betalingsproblemer. Lite har endret seg siden den gangen, annet enn at det arbeides med ordninger for å velte de enkelte husholdningers problemer over på bankene og den alminnelige skattebetaler.

For den islandske nasjonalhusholdning blir det et tap uansett. Hadde man som Irland brukt euro ville man nok slitt med renter og avdrag, men gjeldens hovedstol hadde ikke vokst.

Irene er forresten ikke alene om å ha gått den «irske» vei. Også Latvia og Estland har redusert offentlige utgifter og satt ned lønningene, med et godt resultat. Estland avviklet nylig sin kroon og tok opp euro, efter å ha gjennomgått den nødvendige hestekur. Likevel stormet ikke esterne ut i gatene og satte fyr på dette og hint, slik grekerne har gjort.

Hvorfor ikke det? Den estiske president forklarte det slik for en tysk journalist: «Slike hverdagslige problemer er lite å ta av for sammenlignet med Stalins tvangsforflyttelse av ester til Sibir. De er nok vanskeligere å takle hvis man er blitt vant til det gode liv for lenge.»