Sult avler revolusjon

Kronikk: Det er en kjent sak at diktaturer ofte har hatt en egeninteresse i å holde kunnskapsnivået nede for å lettere beholde makten, skriver Ola H. Grytten i DagenMagazinet 12. mars 2011.

17.03.2011 - Ola H. Grytten

DET ER LETT Å TREKKE paralleller mellom det som skjer i arabiske land i dag, og mellom det som skjedde i Frankrike i 1789. Den gang stormet folket, i ledtog med opprørssoldater, det kongelige festningsverket Bastillen og vant en knusende seier. Da som nå spilte økonomi en overordnet rolle.

ARABISKE DIKTATURER har blitt utsatt for massedemonstrasjoner og misnøye. I de to nordafrikanske landene, Tunisia og Egypt, har opprøret ført til diktatorers avgang. I Libya er det brutt ut borgerkrigslignende tilstander mellom opprørere og de som fremdeles er lojale mot en av områdets kanskje verste diktatorer, Muammar Gaddafi. I Algerie, Yemen og Bahrein er demonstrasjoner blitt slått hardt ned. Det samme skjer i Iran, som riktignok ikke er arabisk, men den nærmeste shiamuslimske nabo i øst.

Protestene dreier seg om opprør mot politisk undertrykkelse, mot mangel på ytringsfrihet, menneskerettigheter og mot tyranni. Mange arabiske ledere har vist seg fra sin verste side på disse områdene. Men det handler også om manglende økonomisk utvikling, vekst og velferd.
Mens Europa, Amerika, Det fjerne østen og Oceania har opplevd vekst og velstand, har den arabiske verden, til tross for store oljerikdommer,
forblitt i fattigdom. Ikke for den herskende eliten av presidenter, konger, sjeiker og oberster, men for vanlige folk. Når sulten blir stor nok,
kommer også revolusjonen.

I en årrekke har utbredt korrupsjon, overgrep og undertrykkelse fra grådige tyranner nesten vært tiet ihjel i norsk presse. Den har mest vært opptatt av å fokusere på urett begått av Midtøstens eneste demokratiske stat, Israel, som også scorer best på økonomi og menneskerettigheter i området. Selv om en skulle tro det var omvendt med det fokus norsk presse har hatt.

FOR Å HOLDE FOLKET samlet under seg har arabiske diktatorer benyttet en gulrot-pisk taktikk. Gulrøttene kan være titler, løfter og midlertidig lemping av streng kontroll. Men de viktigste er av økonomisk karakter, som pengegaver, subsidier, skattelette og arbeid. Pisken har vært strenge straffer, skjerpet overvåking, innstramming av frihet eller økonomiske straffer, som økte skatter, fjerning av subsidier og oppsigelser. Midt i alt har de også passet på å ha felles fiender: I første rekke USA og Israel. Bak folkets rygg har de imidlertid vært så redde for de ti militære supermaktene at de i realiteten har gjort svært mye de siste tiår for å unngå åpne konflikter.

Støtten til landløse palestinere har begrenset seg til ord. I praksis har de gjort svært lite for å hjelpe dem i deres vanskelige situasjon.
Hvert år utgir FN den såkalte Human Development Report, som tar for seg velferd, vekst og utvikling i verden. Til tross for sine enorme oljereserver scorer de fleste land i Midtøsten lavt. Israel ligger fremst på en 15. plass, foran land som Storbritannia, Italia, Sverige og Finland. Det interessante er Israel, i motsetning til mange andre land i regionen, er fattig på naturressurser. Så vil mange hevde at
det er på grunn av amerikansk støtte.

Den utgjør imidlertid ikke mer enn ca en prosent av Israels totale økonomi, og kan ikke forklare landets økonomiske suksess. Først på 32. plass finner vi De Forente Arabiske Emirater. Libya er på 53. plass og Saudi Arabia på 55. plass, for å nevne noen av de mest velstående arabiske land.

Av de fattigere finner vi Egypt på 101. plass og og Yemen på 133. plass av til sammen 169 stater som statistikken foreligger for. Det kan også
være interessant å bemerke at de palestinske områder tradisjonelt har kommet forbløffende langt opp på denne skalaen. I tillegg til at mange arabiske land scorer svært lavt, kommer det at velstanden og godene er ekstremt ujevnt fordelt i disse landene. Det innebærer at de aller
fleste har store problemer med å få endene til å møtes i det daglige. Kampen om den daglige føde krever derfor størst energi.

FN måler menneskelig utvikling i landene i hovedsak ut fra tre kriterier: bruttonasjonalinntekt per innbygger, utdannelse og levealder.

Bakgrunnsmaterialet viser klart at de arabiske landene scorer klart svakere på utdannelse enn de to andre variablene. Mens Israel scorer svært høyt på utdannelse. Det er en kjent sak at diktaturer ofte har hatt en egeninteresse i å holde kunnskapsnivået nede for å lettere beholde
makten. Det fører samtidig til økt korrupsjon, og statslederne får karet til seg enda flere milliarder.

Folk i området er selvsagt like intelligente, like gode og like mye verd som alle andre. De scorer ikke lavt på grunn av at de står tilbake
menneskelig sett. Nei, ledernes politikk har vært bevisst på å holde utdannelses- og kunnskapsnivået hos sitt eget folk nede, for å kunne holde
på sin diktatoriske makt.

FORSKNING VISER AT DEMOKRATI, ytringsfrihet og rettssikkerhet er viktige institusjoner for økonomisk vekst. De økonomiske taperne i Midtøsten er diktaturene hvor alle disse institusjonene er undertrykt. Vinneren er Israel, der disse institusjonene har de beste kår i regionen. Det blir derfor noe beklemt når det her hjemme, midt under despotenes fall, rettes skyts mot Israel for manglende ytringsfrihet, det eneste landet med fri presse i regionen. Kanskje noe respektløst for mennesker som kjemper for friheten, det daglige brød, ja selve livet i området.