Modeller i jordbruket

Kronikk: Norge er det eneste landet i den industrialiserte verden der sektormodeller ikke inngår som et systematisk beslutningsgrunnlag for utformingen av jordbrukspolitikken, skriver Rolf Jens Brunstad (NHH), Ivar Gaasland (SNF), Klaus Mittenzwei (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning) og Erling Vårdal (UiB) i Nationen 23. mai 2011.

23.05.2011 - Rolf Jens Brunstad, Ivar Gaasland, Klaus Mittenzwei og Erling Vårdal

Jordbruket støttes årlig gjennom direkte statstøtte og handelspolitisk skjerming med betydelige beløp. Som riksrevisjonens forvaltningsrevisjon fra i fjor høst viser, kan det reises betydelig tvil om den landbrukspolitikken som føres faktisk gir en rimelig oppfyllelse av de målene som Stortinget har vedtatt. Et viktig hjelpemiddel for å kunne skape bedre samsvar mellom mål og virkemiddelbruk er samfunnsøkonomiske modeller. Nationens Kato Nykvist har åpnet en debatt om bruk av jordbruksmodeller som vi synes er påkrevd å svare på. I tillegg til å beskrive den norske modellen Jordmod, viser vi at bruk av modeller foregår mye mer systematisk i land vi vanligvis sammenligner oss med.

Jordmod er blitt utviklet i et samarbeid mellom NILF i Oslo og SNF i Bergen. Institusjonene har ulikt ståsted, og for å lykkes må de kunne bidra med ulike ting. SNFs bidrag har vært kompetanse innenfor økonomisk analyse, mens NILF har bidradd med å skaffe data samt med agronomiske vurderinger.

Første versjon av Jordmod kan dateres tilbake til 1985, da den ble utviklet for å se nærmere på fastsettelse av toll i forbindelse med reforhandling av handelsavtalen mellom Norge og EU (den gang EF) i 1986. Utviklingen ble finansiert av Norges Fiskarlag. Videre utvikling av modellen har vært støtten av en rekke private og offentlige oppdragsgivere samt Norges forskningsråd.

Fokus den gangen var på bytteforholdet mellom jordbruksvarer og fiskeprodukter, og spørsmålet var: Hvis Norge skulle oppnå lavere toller på fiskeprodukter i EU, hvilke jordbruksprodukter burde Norge tilby å redusere tollen på? Jordmod viste seg raskt å være et nyttig redskap for dette formålet. For det første er produksjonsstrukturen i sektoren sentral når en skal måle samfunnsøkonomiske kostnader på jordbruksprodukter. Dette håndterer modellen ved å ta utgangspunkt i enkeltbruk. Sektoren er også preget av ulik produktivitet i ulike deler av landet samtidig som virkemidlene har både struktur- og distriktsprofil. Slike forhold klarer modellen å ta hensyn til. For det andre er Jordmod velegnet til å beregne samfunnsøkonomisk lønnsomhet siden den er knyttet til veletablerte måter å måle samfunnsøkonomiske gevinster og tap. I noen grad tar modellen også hensyn til fellesgoder produsert i jordbruket, men det finnes dessverre et stort kunnskapsgap på empirisk materiale i forhold til samfunnets verdsetting av fellesgoder.

Det fremstår som et lite paradoks for oss at Norge, så langt vi kjenner til, er det eneste landet i den industrialiserte verden der sektormodeller ikke inngår som et systematisk beslutningsgrunnlag for utformingen av jordbrukspolitikken. Det brukes mye ressurser i for eksempel USA, EU og Sveits for å lage modeller og vedlikeholde dem over lang tid. Den europeiske jordbruksmodellen CAPRI er en av dem og har vært finansiert gjennom en rekke forskningsprosjekter i over 15 år. Men EU bruker flere modeller fordi en enkel modell ikke kan gi utfyllende svar på alle problemstillinger.

EU-kommisjonens direktorat for jordbruk, DG AGRI, sysselsetter flere personer i en egen avdeling som driver med modellbasert politikkanalyse. Det samme gjelder landbruksdepartementet i England (Defra) som i utstrakt grad driver med landbruksøkonomisk analyse. I USA bruker ERS, det amerikanske landbruksdepartementets forskningsavdeling, enten egne modeller eller har tett samarbeid med modellmiljøer ved amerikanske universiteter. I Sveits har myndighetene nylig satt i gang et større prosjekt der det skal lages en ny modell for bedre å forstå hvilke effekter jordbrukspolitikk har på strukturendringer i jordbruket. Dette er en høyst aktuell diskusjon også i norsk jordbruk, som Nationen har gitt betydelig spalteplass til. Men vi har ikke sett at noen har tatt til ordet for at det trenges mer kunnskap basert på et kvantitativt analyseverktøy.

Hva kan så årsaken være for den heller lunkne holdninger overfor jordbruksmodeller? En viktig forklaring er nok at Norge er et lite land. Større land har en større tradisjon å ha forskningsaktiviteter knyttet til statsadministrasjonen. I mindre land vil man ikke ha nok med ressurser til å få dette til. I Sverige har man valgt kun å koble seg opp mot de europeiske modellene. I Danmark har man i statsadministrasjonen bare unntaksvis tatt i bruk større modeller. Det er en høy terskel for å lære seg en modell. I EU har dette gjerne blitt løst ved at myndighetene har ansatt studenter som hadde tatt doktorgrad på modeller. På den måten fikk de den ferdige kompetansen inn i huset. I Norge er det svært få eksempler på folk som enten har tatt doktorgrad på modellutvikling eller blitt ansatt i forvaltningen på grunn av deres modellkompetanse. Det kan selvsagt være faglig uenighet i modellens forutsetninger og resultater, men vi tror at et mangfold av ulike perspektiver heller vil berike enn forkludre den landbrukspolitiske debatten.