Hundremilliarder- kronersspørsmålet

Kommentar: "Er du villig til å betale mer dersom du får velge behandlingstilbud fra aller øverste hylle?" spør Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv lørdag 14. mai 2011.

14.05.2011 - Victor D. Norman


Debatten om prioritering i helsesektoren gir meg assosiasjoner til tider og steder jeg helst ikke vil tenke på.

Selve ideen om at helsebyråkrater eller politikere skal avgjøre hvem som bør få nødvendig medisinsk behandling, hvem som i så fall bør få den beste behandlingen som finnes og hvem som skal henvises til en billigvariant, hva slags lidelser man må slite med for å kvalifisere til behandling og hvor livsforlengende en bestemt behandling må være for at den skal tas i bruk - hele denne ideen gir meg assosiasjoner til samfunnssystemer jeg hadde håpet var henvist til historiebøkene.

Ikke misforstå meg. Det er ikke prioriteringene i seg selv jeg reagerer på. Det er selvfølgelig behov for prioritering - mellom behandlingsmåter, mellom helsetilbud og andre goder, og mellom personer. Spørsmålet er hvem som skal foreta prioriteringene - og på hvilket grunnlag.

Noe av det paradoksale med helsedebatten i Norge er at alle synes å ta for gitt at prioriteringene må foretas sentralt - at det er eksperter, byråkrater eller politikere som må velge. Om det skyldes sosialdemokratisk hjernevasking eller noe annet skal være usagt, men uansett årsak virker det som om vi fullstendig har glemt at hovedregelen i samfunnet ellers er at prioriteringene overlates til den enkelte selv.

Det er ikke bakeren eller kommuneadministrasjonen eller bystyret som bestemmer om jeg skal få brød, hva slags brød jeg i så fall skal få, hvor mange ganger i uken jeg skal få det, eller hvor stor næringsverdi et brød må ha for at jeg skal få lov til å spise det. Alt dette og mer til bestemmer jeg selv.

Brød er viktig for meg. Behandling for sykdom er enda viktigere. Hvis jeg selv kan få lov til å bestemme over det daglige brød, hvorfor i all verden skal jeg ikke også få lov til å bestemme om jeg skal få behandling når jeg blir syk og hva slags behandling jeg i så fall skal ha? Er det slik at vi bare kan stole på den enkeltes eget skjønn når det gjelder dagligdagse trivialiteter?

Jeg kan høre innvendingene: Helse er ikke som brød, (a) fordi den enkelte ikke har tilstrekkelig medisinsk kunnskap til å kunne foreta et kvalifisert valg og (b) fordi den enkelte ikke betaler selv.

Disse forholdene gjør kanskje at vi ikke kan overlate prioriteringene til den enkelte på den måten vi gjør det for brød. Det finnes imidlertid andre måter å gjøre det på.

Én måte ville være å dekke inn helseutgiftene gjennom øremerkede helseskatter - utformet som andre skatter i den forstand at rike måtte betale mer enn fattige - og så la innbyggerne velge mellom ulike pakker av skatt og dekningsgrad.

A) En av pakkene kunne svare til dagens tilbud: Bra, men litt varierende standard; køer og noe tilfeldig prioritering.

B) En annen kunne være en økonomipakke med lav helseskatt og streng helseprioritering: Bare lindrende behandling hvis du er over 80, billigste behandlingsform for kreft, begrenset prematurbehandling av nyfødte, osv.

C) En tredje, dyr pakke kunne gi full dekning; beste tilgjengelige behandling uansett lidelse, ingen køer, og ingen prioritering annet enn på rent medisinsk grunnlag.

Hva ville folk velge?

Jeg vet ikke sikkert, men jeg har en sterk mistanke om at de fleste ville velge pakke C. Det er tre indikasjoner på det.

Den første er at i land som USA og Sveits, hvor folk faktisk stilles overfor slike valg, velger de fleste som kan, pakke C. Dessverre er det i disse landene mange som ikke har råd, og det er en sterk grunn til at vi bør beholde et offentlig finansiert helsevesen i Norge. Men de som har råd, velger å prioritere helsetilbud svært høyt: Faktisk så høyt at USA (til tross for de mange som faller utenfor) bruker 50 prosent mer på helse per innbygger enn vi gjør.

Den andre er en serie meningsmålinger som viser at folk ville være villige til å betale mer i skatt hvis de var sikre på at pengene ville gå til helse.

Den tredje indikatoren er hva folk er villige til å betale for forsikring av ting som de klart verdsetter lavere enn liv og helse; og spesielt hvor mye de er villige til å betale for å forsikre seg mot hendelser med svært lav sannsynlighet for å inntreffe.

Jeg vil ikke med dette foreslå en slik differensiert ordning, men jeg tror tankeeksperimentet er verd å gjennomføre.

I Norge bruker vi årlig rundt 40.000 kroner per innbygger på helse. Det er bare litt mer enn det norske forbrukere - helt på egen hånd, og ut fra egne prioriteringer - hvert år velger å bruke på bil og tv.

Tror de som roper på strengere prioritering av helsetilbudene at vi verdsetter oss selv lavere enn bilen og flatskjermen?


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive