La dem slippe

Kommentar: Penger skal være olje i maskineriet, ikke sand. Derfor bør Hellas, Spania og Portugal slippe ut av euroens klør. De trenger det, og det haster, skriver Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv lørdag 17. juni 2011.

17.06.2011 - Victor D. Norman

Økonomer anklages ofte for å være flinkere til å se bakover enn fremover. Euro-landenes skjebne er et skoleeksempel på det motsatte.

En nesten samstemt internasjonal økonomiprofesjon, også de av oss som er varme tilhengere av EU, har advart mot konsekvensene av den europeiske pengeunionen siden før den ble opprettet.

Det viser seg nå hvor riktige advarslene var.

Det økonomiske resonnementet er enkelt, men grunnleggende: For at en gruppe land skal utgjøre en naturlig pengeunion, må landene være så like at ytre sjokk påvirker alle sammen likt. Påvirkes de forskjellig, vil også det riktige pengepolitiske svaret på slike sjokk være forskjellig fra land til land; og en slik differensiert reaksjon er per definisjon ikke mulig hvis landene har samme pengeenhet.

Den praktiske relevans av dette for euroområdet ble tydelig allerede da Kina gjorde sitt inntog i verdensøkonomien. For Tyskland var Kinas fremvekst først og fremst en markedsmulighet: Kina etterspurte maskiner og utstyr i stor skala, og Tyskland var den store vinneren. Fra 2000 til 2007 hadde Tyskland den nest raskeste eksportveksten i verden, bare Kinas eksport vokste raskere.

For landene i Sør-Europa var Kina derimot først og fremst en dødelig konkurrent. Produksjonen av klær og andre arbeidsintensive ferdigvarer, som hadde vært en viktig del av grunnlaget for den økonomiske veksten i Sør-Europa fra 1960-tallet og utover, ble i løpet av få år flyttet fra Portugal, Spania og Italia til Kina.

Finanskrisen gjorde det hele enda verre.

Tyskland var omtrent det eneste europeiske landet som ikke opplevde en eiendomsboble før 2007, så krisen hadde små direkte virkninger for tyskerne. Spania var motstykket, med den kraftigste eiendomsboblen i Europa og en tilsvarende hard landing da boblen brast.

Det er ikke disse forholdene som har gjort at statsgjelden i Sør-Europa er blitt så høy; men det er disse forholdene som forklarer hvorfor de har liten eller ingen mulighet til å jobbe seg ut av den så lenge de er med i pengeunionen.

Det er viktig, som flere observatører har pekt på, å merke seg at problemene i Hellas og andre land ikke er et likviditetsproblem, det er et soliditetsproblem.

Betalingsutsettelse og nye lån kan saktens hjelpe en liten stund, men grunnproblemet er at landene ikke har evne til å betjene gjelden. Det eneste som kan hjelpe på det, bortsett fra å få ettergitt noe av gjelden, er økonomisk vekst og med det økte inntekter og økt gjeldsbetjeningsevne.

De søreuropeiske landene kan imidlertid ikke vokse før reallønningene er justert ned til et nivå der landene blir konkurransedyktige på nye områder â?? til erstatning for områdene de har tapt til Kina.

Det er her eurotragedien kommer inn.

Det er i prinsippet to måter å få reallønningene ned på. Den ene er ved direkte lønnsnedslag. Det er mildt sagt vondt og vanskelig.

Den andre måten er ved å få prisene (i innenlandsk valuta) opp, altså ved å skrive ned landets valuta. Det er en rask og virkningsfull metode som de fleste land har benyttet seg av når behovet har meldt seg.

Vi i Norge gjorde det senest i 1986, da fall i oljeprisene sammen med jappebølgen innenlands brått hadde snudd oss fra en overskudds- til en underskuddsøkonomi. Island har historisk gjort det samme omtrent hver gang fiskeprisene på verdensmarkedet har gått landet imot; og landet gjorde det samme, med stort hell, da det islandske finanskorthuset falt sammen.

Det fortvilende er at eurosamarbeidet stenger for devaluering. Da står Hellas og resten av Sør-Europa tilbake med lønnsnedslag (som vil ta tid), tvangssparing (av fallende inntekter) og høy arbeidsledighet som eneste mulighet.

Det kan lett bli en oppskrift på sosial uro, politisk ustabilitet, populisme og kapitalflukt. I verste fall kan det true hele det søreuropeiske demokratiet. I beste fall kan Sør-Europa lide samme økonomiske skjebne som Argentina, som var blant de mest vellykkede land i verden på 1920- og 30-tallet for så å bli fanget i en stagnasjonsfelle landet fremdeles befinner seg i.

De som mener at eurokrisen handler om at euroen og pengeunionen er truet, snur problemet på hodet. Det den i virkeligheten handler om er at noen setter hensynet til euroen foran hensynet til realøkonomien i eurolandene. Landene i nord kan nok leve med det. Landene i Sør-Europa kan det ikke.

Det er på tide at noen minner Angela Merkel og hennes venner om at penger skal være olje og ikke sand i det økonomiske maskineriet.