Plagsom sparing?

Innlegg: Mange land lever over evne. Da må andre spare. Men er det da sparingen som er problemet? Spør professor Rögnvaldur Hannesson i et innlegg publisert i Dagens Næringsliv 8. januar 2011.

08.01.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Det er blitt konvensjonell visdom å klandre overdådig sparing i Kina og Tyskland for den lavkonjunktur verdens rike land fortsatt befinner seg i. Det beste som kan sies om det er at dette er én mulig fremstilling av saken.

Men sparing i Kina og Tyskland har sin motsvarighet i manglende sparing andre steder, særlig i USA og middelhavslandene. Hvis folk og regjeringer i disse landene hadde vært noe mindre spandable, hadde eksporten av varer fra Kina og Tyskland vært mindre og dermed også sparingen i de sistnevnte landene.

Det er godt ingen har fått opp øynene for Norge og oljefondet i denne sammenheng; det norske sparingsoverskudd må kunne sies å være uheldig for verdensøkonomien, men heldigvis er Norge så lite i den store sammenheng at det ikke monner noe særlig.

Hadde vi vært like opptatt av å redde verdensøkonomien som å redde verdens klima, ville vi brukt opp alle oljepenger fortløpende og vel så det.

Det er mer fruktbart og pedagogisk vellykket å fokusere på fraværet av sparing i USA og middelhavslandene. Den finanskrisen som brøt ut i 2007 er forlengst over; børsene har kommet seg, og det er en stund siden noen banker og finansinstitusjoner gikk overende. Det finanskrisen avdekket, og som vi fortsatt strir med, er de strukturelle problemer som løssluppen pengepolitikk dekket over frem til 2007.

Kort fortalt består disse strukturproblemene i at mange av verdens land lever over evne. Det gjelder land som Hellas og Italia og i særdeleshet USA.

USAs tilfelle er tragisk og skjebnesvangert, og de politiske paradokser er til å le av, hadde de ikke hatt så alvorlige konsekvenser.

Det største tragikomiske paradoks er den såkalte teselskapsbevegelsen. Den kan best karakteriseres som uopplyste horder som på død og liv vil senke skattene samtidig som de nekter å redusere de offentlige utgifter som virkelig monner, nemlig militærutgifter og i særdeleshet helseutgiftene til de gamle og ubemidlede (medicare og medicaid). Det er et regnestykke som ikke går opp.

Vi kan ha ulike meninger om hvor omfattende rolle det offentlige skal spille i våre liv, men en politikk som forutsetter varig underskudd i statsfinansene, fører ikke andre steder hen enn i grøften.

Mange har stilt seg det spørsmål hvor lenge et land som finansierer sine utgifter ved lån fra andre land kan fortsette å være en stormakt og ha avgjørende innflytelse på hvor verden er på vei. For tiden driver USA en pengepolitikk som går ut på å fortsette med dette. Det kan de gjøre så lenge resten av verden er villig til å være med på dette spillet.

At ikke Hellas og andre underskuddsland i euroområdet kan fortsette på en lignende karusell, skyldes at de ikke har andre steder å henvende seg enn Tyskland og den europeiske sentralbank, og begge er uvillige til å være med på laget.

Men hvor lenge vil andre land være interessert i å finansiere USAs underskudd? Det vet ingen av oss, men den muligheten er til stede at når de har fått nok, vil det skje plutselig og sette i gang et raskt hendelsesforløp vi vanskelig kan forutsi. Vil dollarens verdi falle som en stein? Vil USA sette i verk handelshindringer og nekte å innløse amerikanske statsobligasjoner?

I de glade 1960-årene, da verdenshandelens behov for likviditet ble tilfredsstilt med amerikansk handelsunderskudd, krevde den franske president Charles de Gaulle plutselig innløsning av franske dollarfordringer i gull. Det førte over noen få år til at USA nektet å løse inn dollar i gull og dernest til de faste vekslingskursers sammenbrudd og frikobling av gull fra dollar.

Verden forandrer seg, og det er ikke alltid like lett å forutse hvor den er på vei.