Piratbukten

Kronikk: Piratene i Adenbukta viser oss at omverden må trå til når den lokale grobunnen for en suveren stat er svak, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 19. januar 2011.

19.01.2011 - Gunnar S. Eskeland

Phil Neher, en dyktig og kreativ økonom, skrev om «røveriet» (the muggery), som ikke var en bukt, men en park: Du risikerer å bli ranet der. Du går dit likevel fordi du har nytte av det: Kanskje er veien gjennom parken en snarvei, kanskje er det vakkert og stille der.

En slik situasjon fører til «overfiske»: For raneren selv er andres ransvirksomhet irriterende og kostnadsdrivende. Den fører jo til at parkgjengerne tar sine forholdsregler. De kommer sjeldnere, aldri med venninnene sine, uten penger og gjerne med løpesko eller våpen.

Parken blir faktisk «overplyndret» i den snevre piratforstand at ransvirksomheten er for intens, og sløsende. Piratene i Adenbukta bryr seg ikke om at de påfører hverandre slike kostnader.

Piratbukten kunne bli mer effektiv hvis piratvirksomheten kunne monopoliseres. Samlet piratprofitt øker ved å rane sjeldnere og mildere, for da blir bukten mer brukt. Buktens brukere blir flere, fetere og får det selv bedre.

Kunne piratbukten settes ut på anbud?

Spørsmålet leder oss via føydalsamfunnet og inn i statsdannelse. Å holde andre pirater borte er dobbelt vanskelig: Hvis monopolpiraten viser måtehold så bukten blir mer fredelig og attraktiv, så blir det enda mer lønnsomt for piratpirater.

Statsviteren Mancur Olson bygger videre på denne tankegangen. Han starter med at ransvirksomhet lokker sterke unge menn, krever mobilitet, og er ineffektivt:

Hvis du raser forbi en gårdbruker og tar fra henne verdiene hennes - kall det ran eller beskatning - så er det lite å hente neste gang du feier forbi. Skal du gjøre det stort hos henne over tid, så må du vise disiplin og la henne beholde kalven, mannen, huset og datteren. Og du må holde annen beskatning - andre ransmenn - nede.

Den stasjonære banditt oppstår da som monopolisert maktbruk. Også den stasjonære banditt er gjerne sterk og brutal, men viser likevel måtehold i sin beskatning fordi det gir sparing og vekst. For å kunne vise slikt langsiktighet må han også troverdig kunne holde nede både kuppmakere og nabokonger, foruten mobile ransmenn.

Er autokrati - arvelig monarki og dynastier - best for stabilitet og velstand? Olson konkluderer med at selv autokraten opplever trusler og maktkamp. Det gir ustabilitet og kortsiktig «vinn og forsvinn»-adferd, omtrent med generasjoners hyppighet. Kapitalmobilitet og fluktmuligheter til skatteparadis kan åpenbart styrke denne kortsiktigheten. Olson mener demokratier er best til å skape langsiktige betingelser for vekst og velstand.

Nå har menneskehetens makt vokst. Det gjenstår ikke store territorier der manglende investeringspotensial forklarer mangelfull statsdannelse. Men i enkelte tynt befolkede områder er ikke maktbruk blitt monopolisert: Foruten Adenbuktas Somalia gjelder det spesielt deler av Colombia, Afghanistan og Pakistan.

Fra disse statsløse territorier kan det operere piratpirater. Deres bytte er tildels verdier som skapes i beskyttelsen av stabile stater. Disse irriteres når lokal statsdannelse ikke slår rot.

Bekjempelsen av piratpirater vil i stor grad komme fra verdens stater, ikke mest fra de statsløse territoriene selv. For stater er andre stater mulige forhandlingsparter, mobile pirater er ikke det. Uten en forhandlingspart er direkte maktanvendelse nærliggende, men det er sjelden særlig attraktivt.

Omverdenens inngrep og støtte til statsdannelse kan godt være både altruistiske og effektive. Men omverdenens stater har mange behov, ikke bare i å bekjempe piratvirksomhet mot skipsfarten, men også på områder som beskyttelse av miljø, mot narkotika, terror og menneskehandel.

Disse behovene vil understøtte den fremgang vi kan forvente i statsdannelse og stabilitet, selv om den ikke alltid vil være vakker.

Stabilitet, skole og arbeid er så opplagt og billig at det vil friste å prøve, selv om det er vanskelig.