Solodaritet

Kommentar: Det er lite ærerikt å gå solo når man heller burde stå sammen, i skriver Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv lørdag 17. desember 2011

17.12.2011 - Victor D. Norman

Hvis du tilhører min generasjon, regner du med at økonomiske krisetider fører til rop på samhold og hjelp fra staten.

Vi er flasket opp på historiene om Roosevelt, Keynes og Nygaardsvold, og tar for gitt at en stor, aktiv og hjelpsom stat ikke bare er det riktige svaret på kriser - det er også det svaret folket vil ha.

Skal vi tro en undersøkelse som nettopp er gjennomført i Storbritannia, og som fikk bred omtale i The Times i forrige uke, tar vi feil. Krisen har fått engelskmenn til å miste troen på offentlige tjenestetilbud og bli mer negative til å betale skatt, til å miste interessen for miljø og miljøpolitikk, og til å bli mer tilbøyelig til å mene at den enkelte bør klare seg selv. Nestekjærlighet er det lite av: Mer enn halvparten av de spurte synes at arbeidsløse får for mye i trygd og at de heller burde prøve å få seg en jobb.

Resultatet er ikke noe særsyn. I boken «What is the matter with Kansas?» pekte Thomas Frank i 2004 på paradokset bak nykonservatismen i USA: Grupper som tradisjonelt var radikale demokrater - som bøndene i Kansas - gikk over til den konservative fløyen av det republikanske partiet i møte med nedgangstider. Frank tolket det som en form for eskapisme - når økonomien blir utrygg, søker man etter andre former for trygghet. I USA finner man trøst i teselskaper. I Berlin på 1920-tallet drakk man sterkere saker, gikk på kabaret og sørget over Rosa Luxemburg. I Italia marsjerte man mot Roma. Eskapisme kan ta mange former.

Skal vi forklare høyredreiningen blant dagens europeere, er det imidlertid ikke nødvendig å ty til eskapisme. Den enkle forklaringen er at folk flest føler som passasjerene på Titanic: Skipet synker, kapteinen har ikke mer å tilby, nå er resten opp til hver enkelt. For innbyggerne i Storbritannia (og enda mer for irer, grekere, portugisere og italienere) står det rimelig klart at staten nå har mer enn nok med å berge seg selv. Da får innbyggerne gjøre det samme.

På mikronivå er det ikke nødvendigvis noe galt i en slik utvikling. Mange av mine fagkolleger, spesielt på den andre siden av Atlanterhavet, mener at vi i Europa er blitt bortskjemt av generøse velferdsordninger og billige offentlige tjenester, at det over tid fører til at for mye risiko veltes over på staten, og at langsiktig bærekraft derfor krever at ansvar og risiko må flyttes tilbake til den enkelte. Jeg er ikke sikker på at de har rett, men jeg kan ikke forsverge det heller.

Derimot er det ikke tvil om at en tilsvarende utvikling på makronivå er farlig. Det som gjelder for den enkelte, gjelder ikke nødvendigvis for land. Når Angela Merkel med moralsk harme snakker om statsfinanser som om det gjaldt hennes personlig økonomi, blir jeg derfor skremt. Jeg blir like skremt når David Cameron er mer opptatt av å oppnå særvilkår for City enn av å redde europeisk økonomi.

Skal Europa komme noenlunde helskinnet gjennom de nærmeste årene, er det tre vilkår som må oppfylles. Gjeld må saneres. Etterspørselen må holdes oppe. Eurosonen må reformeres - som et minimum ved at man får en sentralbank med reelle fullmakter, helst ved at landene i sør får hjelp til å reetablere nasjonal valuta.

Ingen av disse tingene vil skje av seg selv - alle tre krever samarbeid mellom land som ser utover sin egen nesetipp.

Foreløpig ser vi lite til det. Gjeldslandene i sør gjør det kreditorene tvinger dem til å gjøre. Frankrike gjør det man der føler at man må gjøre for ikke å havne i den sørlige klubben. England tenker på England. Sverige og Nederland lurer på hvilket standpunkt det er mest opportunt å lande på.

Tyskland da?

De som måtte mene at Tyskland er landet som utøver uegennyttig lederskap i Europa, bør kanskje minne seg selv på at den tyske eksportsuksessen de siste ti årene langt på vei skyldes at euroen har vært svak og at søreuropeerne med begeistring har handlet på kreditt. Takket være dette har tysk næringsliv blomstret mens borgere og stat har spart seg rike.Om søreuropeerne nå skal tvinges til å bli sparsommelige og betale for seg, må tyskerne begynne å bruke penger. Hvis ikke vil hele det europeiske eventyret falle sammen som et korthus. Eller som Keynes uttrykte seg i 1931: «..hvis vi fører sparsommelighet av alle slag til sin logiske konsekvens, vil vi oppdage at vi har balansert budsjettet med null på begge sider, og med oss selv flate på ryggen.»Det mest skremmende i Europa akkurat nå er ikke sløseriet i sør - det er den selvgode sparsommeligheten i nord.

Nå er ikke Tyskland det verste eksemplet. Tyskerne er tross alt med i den europeiske velforeningen, de ettergir gjeld, de er pådrivere for å finne nye løsninger, og de gir seg ikke - de er i det hele tatt, bortsett fra i spørsmålet om å bruke mer penger, gode europeere.

Det verste eksemplet finner vi lenger nord, der solidaritet bare er for innvortes bruk, og der Bjørnson er byttet ut med: «Jeg har mynt. Og er meg selv - Sir Peer Gynt!»

Jeg leser at norske myndigheter er bekymret for julehandelen.