Klimasirkuset i Durban

13.12.2011 - Kristin Risvand Mo

For noen år siden var jeg med på et møte i en arbeidsgruppe som studerte klimaendringer i Arktis. Det var mange betenkelige ting på gang. Isen smeltet og isbjørnen var truet.

For fisken så det bedre ut. På bakgrunn av erfaringer fra 1920- og 30 årene, da det nordlige Atlanterhavet ble varmere, var det grunn til å tro at arter som torsk og sild ville øke sin utbredelse og at bestandene ville bli større. Høyere havtemperatur så ut til å ha gunstig effekt på den norsk-arktiske torsk. Dette vekket en viss dissonans. Alle var ikke begeistret for at oppvarming av havet kunne føre noe godt med seg.

Så kom vi til punktet om sted for et oppsummerende avslutningsmøte. Noen foreslo Ottawa i januar efterfølgende år. Det vekket liten begeistring. «Er dere klar over hvordan været er i Ottawa i januar?» var det noen som sa. Etter å ha fått en liten innføring i dette, ble det fort enighet om å finne en passende øy i Det karibiske hav.

Interessant nok har de fleste klimatoppmøter de siste årene vært holdt i tropiske eller sub-tropiske omgivelser; Durban i år (hvor de nå er sommer), Cancún i fjor, og før det Bali. Unntaket er København 2008; kanskje valgte man et så kjølig sted fordi man da trodde noe skulle bli oppnådd, men det skjedde ikke.

Det eneste som ble oppnådd i Durban var å forlenge Kyoto-avtalen med to år. På bakgrunn av det som har skjedd med klimagassutslippene siden avtalen ble inngått, er dette lite mer enn et slag i luften.

Som grafen nedenfor viser, er verdens utslipp av CO2 blitt omtrent tredoblet siden 1965 (basert på BP Statistical Review of World Energy). Siden gangen er verdens befolkning blitt fordoblet, og levestandarden har økt formidabelt. Sammenhengen mellom disse variablene er ingen tilfeldighet.

Det var på slutten av 80-tallet at bekymringene for utslipp av klimagasser og global oppvarming begynte. I 1997 kom Kyoto-avtalen. Den forpliktet verdens rikeste land til å redusere sine utslipp av klimagasser til samme nivå som i 1990. Det har definitivt ikke skjedd. Tvert imot akselererte utslippene av CO2 i begynnelsen av dette årtusenet og frem til finanskrisen i 2008, for derefter å øke igjen.

Ingen trenger å bli overrasket over dette. Økonomisk vekst krever økt bruk av energi, og nesten 90 prosent av all primærenergi kommer fra fossile kilder. Det er små utsikter til at det vil endres med det første; sol- og vindenergi, som så mange er så opptatt av, utgjør ikke mer enn 1 prosent av primærenergien som brukes.

Selv om bruken vokser raskt, vil det ta lang tid før det monner. Og de møter mange problemer. De er fortsatt ikke konkurransedyktige selv om kostnadene er fallende. Vinden blåser ikke alltid, og solen skinner ikke om natten (og ofte ser vi den ikke på dagen heller).

Da trengs det erstatning, og den kommer først og fremst fra kull og naturgass. Selv i de mest optimistiske scenarier har vi fortsatt betydelige behov for fossilt brnnsel. Ikke minst skyldes dette energibehovet for transport; det er hverken enkelt eller billig å erstatte olje og bensin i drift av biler, fly og skip.

At ikke Kyoto-avtalen førte til noen reduksjon i utslippet av karbondioksid er ingen overraskelse. Utslippsøkningen kommer hovedsakelig fra Kina, India og andre utviklingsland som ikke omfattes av avtalen. Den utviklingsfase disse landene er inne i krever stor økning energibruken, og det finnes få troverdige alternativer til fossile brensler.

Hverken Kina, India eller andre utviklingsland er innstilt på å avstå fra økonomisk utvikling for å redde verden fra global oppvarming som for det første er usikker i seg selv og som for det andre vil ha konsekvenser som er enda mer usikre. Bedre livsbetingelser for millioner av mennesker som ellers hadde levd i ussel fattigdom er derimot høyst konkrete fremskritt.

Men også verdens rike land har grunn til å styre sin begeistring over reduksjon i utslipp av klimagasser. Ifølge Stern-rapporten må utslippene av klimagasser begrenses til 20 prosent av hva de var i år 2000 for å unngå økt konsentrasjon av disse gassene i atmosfæren. Jordbruket alene står for i overkant av 20 prosent av disse utslippene, ifølge FNs klimapanel, transportsektoren for 13 prosent og industrien for nærmere 20 prosent.

Det sier seg selv at å kutte disse utslippene med 80 prosent ville endre vår levestandard og livsstil til det ugjenkjennelige. Det store flertall av mennesker i den rike verden ville aldri finne seg i noe slikt, og de demokratisk valgte regjeringer som prøvde å få det til ville bli satt på døren.

Dette er bakgrunnen til at USA aldri sluttet seg til Kyoto-avtal en. Hva så med de rike landene som gjorde det? Noen har vært godt hjulpet av avindustrialisering og overgang fra kull til naturgass (Storbritannia) eller avvikling av sterkt forurensende brunkull (Tyskland). Men de færreste har nådd målet å redusere utslippene til hva de var i 1990.

Norges utslipp av karbondioksid økte med 25 prosent fra 1990 til 2010. I den grad Norge endog formelt oppfyller sine Kyoto-forpliktelser skyldes det kjøp av klimakvoter. Man kan kanskje gledes over den påfølgende pengestrøm til de mindre bemidlete, men virkningen på utslipp av klimagasser synes å ha vært ubetydelig.