Folkeavstemning er risikosport

Kommentar: NHH-professor Rögnvaldur Hannesson satte kaffen i halsen da han hørte at grekerne skal stemme over EUs redningspakke. I en kommentar på nettstedet E24.no 1. desember 2011 er Hannesson skeptisk til folkeavstemning i Hellas.

01.12.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Folkeavstemning er en risikosport. Det har Norge fått erfare. I 1972 var det et solid flertall på Stortinget for medlemskap i det som den gangen het det Europeiske Fellesmarked. Men et knapt flertall av velgerne sa nei, etter en opprivende valgkampanje. Dette sirkuset ble satt i gang for å løse en intern strid i Arbeiderpartiet, som ikke kunne enes om et felles standpunkt. Dermed ble det satt en beklagelig presedens.

Norge er ikke det eneste land i verden hvor maktelitene prøver å ordne opp i sine interne problemer med å spille ballen til folket. Etter at de konservative i Storbritannia brakte landet inn i Fellesmarkedet, satte Harold Wilson i gang en folkeavstemming om saken for å løse et internt problem i eget parti. Han hadde tur og vant med et knepent flertall. Siden den gangen har krav om folkeavstemming om medlemskap i EU flere ganger vært reist av enkelte konservative i Storbritannia, men deres ledere har klokelig avholdt seg fra å imøtekomme dem.

Siste utøvelse av denne folkesporten er nå blitt bebudet av den greske statsminister. Han har foreslått å la redningspakken som Hellas ble tilbudt gå til folkeavstemming. Dette til tross for at meningsmålinger tyder på et solid flertall mot pakken. Hvor ble det av hans tapre «yes, we can?»

Det er ikke klokskap den greske statsminister fisker etter; den slags er det liten grunn til å forvente fra folkedypet, og det vet han antakelig bedre enn de fleste. Men hva slags problemer prøver han å løse med dette? Hans sosialistparti søker mye av sin støtte til fagbevegelsen og ikke minst de offentlig ansatte; sinekyrer som offentlige og ikke alltid så nødvendige ansatte har vært en viktig belønningsmekanisme for tro politisk tjeneste. Det er ikke lett for et slikt parti å stille seg i bresjen for nedsettelse av lønn og oppsigelse av offentlig ansatte. En tapt folkeavstemming kunne være en verdig politisk sorti for en slitt statsminister. Den kunne også være et pressmiddel mot opposisjonen, som har nektet å ta et felles ansvar for sparepakkene. Men det er en ting å sleppe katten ut av sekken, noe helt annet å få den på plass igjen.

Men de mest interessante spørsmål knytter seg til hva som ville skje hvis grekerne sier nei. At den greske stat ville måtte løpe fra sin utenlandsgjeld som Argentina gjorde for ti år siden er det neppe tvil om. I likhet med Argentina ville Hellas antakelig bli utestengt fra det utenlandske lånemarked på ubestemt tid. Det er ikke sikkert de ville klare det så godt som Argentina; Argentina har kunnet øke sin eksport takket være økt kinesisk etterspørsel efter landbruksprodukter som soya, hvete og biff. Det er mindre sannsynlig at kineserne begynner å feriere på de greske øyer i stort hopetall eller besøke Akropolis og oraklet i Delfi. Den argentinske regjering har også brukt en del ufine grep; den stjal de private pensjonsfond og satte i gang en inflasjonskarusell av velkjent merke. Det benyttes kreativ statistikk for å skjule inflasjonen, og de som forsøker å estimere den på korrekt vis trues med fengsel.

Et annet og mer fundamentalt spørsmål er hva som vil skje med det greske medlemskap i EU. Det kan neppe forlikes med at grekerne løper fra sine overenskomster og sine gjeldsforpliktelser. Ser vi konturene av en mekanisme med hvilken medlemsland kan forlate EU? Med en enkel folkeavstemming? Grekerne blir neppe sterkt savnet; et mindre EU bestående av samarbeidsvillige og likesinnede stater ville være mer levedyktig enn det EU vi ser nå.

Vel ute av EU kunne grekerne begynne på nytt med sin drakme og devalueringskarusell, som enkelte tror ville være deres redning. Det er all grunn til å ønske dem lykke til. La oss håpe de ikke blir skuffet og vonbrotne.