Så har vi fått enda en bakromsavtale mellom Frankrike og Tyskland og enda en redningspakke for Hellas. Blir det den siste? Det er ikke godt å si; det hele er en film i slow motion hvor det meste av dramatikken skjer før de faktiske hendelser finner sted, i grell kontrast til konkursen i Lehman Brothers og derav følgende kollaps. Men det er fortsatt usikkert hvor det hele kommer til å ende.
Redningspakken fra EU-toppmøtet i Brussel er et typisk EU-kompromiss; man forsøker å ri flere hester samtidig og gjøre alle noe til lags. Men det er ikke dermed sagt at det hele vil rakne. Den nye redningspakken er et mer alvorlig forsøk enn de tidligere på å løse de fundamentale problemer ikke bare Hellas, men også andre euroland står overfor.
La oss gå litt tilbake i historien til den gangen europrosjektet ble lansert. Euroen er en fellesvaluta for land som ikke har noen felles regjering og felles budsjett verdt navnet. Dermed kan ikke euroens verdi og stabilitet støttes opp med en sentralisert finanspolitikk; budsjettunderskudd er de enkelte eurolands eget ansvar. Man var selvsagt klart over de problemer dette skapte og inngikk derfor den såkalte stabilitetspakt hvor intet land kunne ha større underskudd på sitt budsjett enn 3 prosent av BNP og ikke en større offentlig gjeld enn 60 prosent av BNP. De ledende euroland, Frankrike og Tyskland, var blant de første som brøt denne stabilitetspakten. Det gjorde de åpenlyst (grekerne jukset), men det førte ikke til noe, og siden har stabilitetspakten vært død.
Slik måtte det kanskje gå; løfter gitt av suverene stater holdes kun så lenge de ser seg tjent med det. Dermed må man se seg om etter mekanismer som sikrer at de enkelte lands regjeringer har noe å tape hvis de driver for lenge med underskudd og akkumulerer gjeld. Risikoen for ikke å kunne betale renter og avdrag burde holde, men det har den ikke gjort. Den europeiske sentralbank var i utgangspunktet ikke ment for å finansiere enkelte eurolands offentlige underskudd ved å kjøpe deres statsobligasjoner; den skulle passe på pengeverdien. Men dette ble det slutt på under finanskrisen, og da de greske gjeldsproblemer dukket opp, ble den presset til å kjøpe greske statsobligasjoner. I stedet for å la den greske regjering misligholde sin gjeld, satte EU og Valutafondet i gang en redningsaksjon. Dermed ble det etablert en tvilsom presedens for at regjeringer i euroland ikke trenger ta konsekvensene av egne handlinger, men blir reddet i euroens og det gode naboskaps navn.
Men det skal to parter til for et uansvarlig lån, en långiver og en låntaker. Hvis bankene tror at de uansett vil bli holdt skadesløse selv om en regjering ikke kan gjøre opp for seg, gir de selvsagt lån selv til uansvarlige regjeringer. Derfor er det viktig at også banker og andre finansinstitusjoner må ta en del av tapet hvis ikke en regjering kan gjøre opp for seg; dermed blir de mindre villige til å finansiere en regjerings uansvarlige politikk. At bankene også må ta en del av tapet i Hellas er det nye element i den siste redningspakken fra EU. Hvordan det skjer og om pakken i det hele tatt virker gjenstår å se, men tanken er i hvert fall god.
Dermed kan vi være tilbake til utgangspunktet. Den europeiske sentralbank skal passe på euroens verdi gjennom sin pengepolitikk og ikke dekke underskudd i euroland når andre kilder tørker inn. Istedenfor en tannløs stabilitetspakt har det kommet en trussel om at også låneinstitusjoner må ta en del av tapene hvis en regjering ikke kan innfri sine gjeldsforpliktelser. Men det er også et nytt element av overføringer mellom euroland; fondet som skal gi lån med lav rente til regjeringer i betalingsvansker. Det motvirker dessverre den gode hensikt å tvinge regjeringer som lever over evne til å ta rev i seilene.
Så er Hellas reddet for en stund i alle fall. Hva som vil skje på lengre sikt er imidlertid først og fremst en sak for grekerne selv. Overraskende mange har konkludert med at de burde forlate euroen og devaluere. Det reiser det interessante spørsmål hvordan man devaluerer en valuta som ikke finnes. Parallellen med Argentina i 2001 er ikke helt god; Argentina hadde jo sin egen valuta, men hadde forpliktet seg til å veksle den om til dollar i et én til én forhold. Når den argentinske regjering så løp fra det løftet, ble argentinske sparere rasende; de fant seg ikke villig i at sparepengene deres ble stjålet med et pennestrøk; bankene måtte stenges og planker spikres foran vinduene for å holde et rasende publikum ute. Hvis man skulle innføre en ny valuta i Hellas, vil man på ett eller annet vis måtte tvinge innskytere i greske banker til å konvertere sine eurokonti til en ny valuta som alle vet vil falle i verdi. Det ville nok ikke gå lydløst for seg og er kanskje mest sannsynlig i forbindelse med at greske banker går konkurs over en lav sko og folk mister sine innskudd uansett. Mange har antakelig sett for seg et slikt scenario; det rapporteres at betydelige beløp er blitt overført fra greske banker til banker i euroland.
Dertil kommer at devaluering ikke løser mange av de problemer Hellas strir med. Hellas` statsgjeld er i euro, og den del som holdes av utlendinger vil ikke falle i verdi hvis man går over til en ny valuta. Grekernes uvilje til å betale skatt, ineffektiviteten i den offentlige sektor, de unødvendige reguleringer og korrupsjonen løses ikke av en devaluering. En devaluering tjener kun til å redusere det innenlandske kostnadsnivå. Det kan man også gjøre uten devaluering med en direkte lønnsnedsettelse; forskjellen er den at en devaluering stjeler folks sparepenger mens en direkte nedsettelse av lønn kan føre til et prisfall, blant annet på fast eiendom, slik at noen går konkurs. Det er ikke opplagt at det ene er bedre enn det andre.
