Amerikafeberen

Kommentar: Gjeldskrisen i USA er mer politisk enn økonomisk. Dette skriver Victor D. Norman i spalten Med egne ord i Dagens Næringsliv 23. juli 2011.

23.07.2011 - Victor D. Norman

Debatten i USA handler ikke om gjeld eller budsjettbalanse Ð den handler om velferdsordningene. Den debatten kommer ikke til å ta slutt selv om det skulle bli et forlik i Kongressen til uken.Budsjettkrisen i USA er en politisk Ð ikke en økonomisk Ð krise.
Statsgjelden og budsjettunderskuddene er store, men ikke større enn at landet lett kan leve med begge deler. Det er ikke der problemet ligger. Det bunner i at et flertall av velgerne Ð det flertallet som skaffet republikanerne flertall i Representantenes hus Ð heller vil rasere store deler av det føderale velferdsbyggverket enn å betale regningen for det.

I all diskusjon av budsjettunderskudd og statsgjeld er det nyttig å ha som referansepunkt det som kalles ricardiansk ekvivalens: Hvis det var slik at alle skatteytere levde evig og at alle hadde perfekt fremsyn og handlet deretter, ville det ikke spille noen rolle om staten finansierte sine utgifter gjennom skatter eller låneopptak. Den eneste forskjellen, sett med skatteyternes øyne, ville være når de måtte betale for utgiftene. Med balanse i statsbudsjettet betaler de for utgiftene i dag. Med underskudd og låneopptak betaler de i fremtiden. Nåverdien av det de må betale i skatt er det samme uansett.

Det rasjonelle for skatteyterne vil derfor være å gjøre det motsatte av staten: Velger staten å gå med underskudd, vil skatteyterne velge å spare tilsvarende mer, slik at man kan betale de ekstra fremtidige skattene uten at det går ut over fremtidens forbruk.

Underskuddsbudsjetter og offentlig gjeld er derfor bare et økonomisk problem hvis det ikke er ricardiansk ekvivalens. Diskusjonen Ð i USA, i Sør-Europa og i andre underskuddsland Ð burde ha det som utgangspunkt. Spørsmålet er ikke hvor stor statsgjelden er i forhold til BNP eller i forhold til andre land Ð det interessante spørsmålet er hvor stor statsgjelden er i forhold til formuen i privat sektor.

De siste tallene fra Federal Reserve, publisert i juni i år, viser at husholdningenes nettoformue i USA nå er på vel 58 trillioner dollar, mens offentlig sektors nettogjeld er på noe over 10 trillioner, eller i underkant av 18 prosent av husholdningenes nettoformue. Den offentlige gjelden som andel av den private formuen har steget kraftig de siste årene, men den sank nesten like kraftig på slutten av 1990-tallet, så gjelden i dag er bare 3.5 prosentenheter høyere enn den var i 1995. Husholdningenes realformue, etter fradrag av den offentlige gjelden, er nesten 50 prosent høyere nå enn for femten år siden.

Det er ikke ricardiansk ekvivalens i USA på kort sikt, men på lengre sikt er det ikke langt unna. Amerikanske husholdninger har langt på vei tatt høyde for at skattelettelsene de fikk av George W. Bush i 2001 og 2003 før eller senere må betales tilbake.

Problemet er altså ikke den økonomiske adferden til amerikanerne. Problemet er amerikanernes velgeradferd. At de har tatt høyde for at de kanskje må betale høyere skatter i fremtiden, betyr ikke at de har lyst til å gjøre det Ð ihvertfall har de ikke lyst til at deres barn eller barnebarn må gjøre det.

I siste nummer av IMFs Finance & Development viser to av pengefondets økonomer, Batinni og Callegari, at fremtidige generasjoner av amerikanere må betale rundt 20 prosentenheter mer i netto skatt (skatt minus ytelser fra det offentlige) enn de som lever i dag dersom dagens velferdsordninger skal videreføres. Det er i virkeligheten dette budsjett- og gjeldsdebatten i USA dreier seg om.

De fleste av oss her hjemme Ð meg selv inkludert Ð har etterlyst bedre velferdsordninger i USA og sett med begeistring på Obamas og andre demokraters engasjement for helsereform. Det vi lett glemmer, er at en velferdsstat bare er økonomisk bærekraftig dersom det er bred politisk oppslutning om den. Det er ikke tilfellet i USA i dag, og det har neppe vært tilfellet tidligere heller. Social Security, Medicare og Medicaid har vært omstridte programmer helt siden de ble innført, og forslag om offentlig helseforsikring har vært en like effektiv grasrotmobiliserer i USA som forslag om EU-medlemskap har vært det i Norge.

Det nye, med Tea Party-bevegelsen, er at motstanden er bedre organisert. Medlemmene er også, i motsetning til hva mange her hjemme synes å tro, bedre skolert. Blant de tingene de har lært Ð og lært å bruke Ð er ricardiansk ekvivalens. De vet at dagens budsjettunderskudd er fremtidens skatter, og de vet at kilden til begge deler er velferdsordninger som de hverken liker eller ser noen grunn til å betale for.

Debatten i USA handler ikke om gjeld eller budsjettbalanse Ð den handler om velferdsordningene. Den debatten kommer ikke til å ta slutt selv om det skulle bli et forlik i Kongressen til uken.

- Victor D. Norman, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole