Misforstått matmakt

Innlegg: Matkjedeutvalget bommer grovt når de skal definere problemene forbundet med markedsmakt, og tiltakene de foreslår vil av den grunn ikke gavne forbrukerne, skriver professor Lars Sørgard i Dagens Næringsliv onsdag 20. april 2011.

20.04.2011 - Lars Sørgard

Rapporten «mat, makt og avmakt» presenterer mange interessante opplysninger om matmarkedet i Norge.
Rapportens metodiske drøfting av maktforholdene som sådan i denne sektoren er imidlertid et svært dårlig utgangspunkt for å utforme velegnede tiltak som kan bedre forbrukernes kår.

Utvalget har i sin rapport definert en såkalt maktanalytisk tilnærming, og det er lagt til grunn for vurderingen av styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Dessverre fører dette til at utvalget kommer helt skjevt ut fra hoppkanten.

En teori for makt som er utviklet for å analysere politisk makt er blitt anvendt til å si noe om markedsmakt. Problemet er at dette begrepet overser vesentlige momentene knyttet til markedsmakt, som jo tross alt er det en er opptatt av i denne sammenheng. I stedet bruker en begreper som regimakt og idémakt, og skaper det inntrykk at makt og maktkonsentrasjon som sådan er problematisk.

Ett eksempel kan illustrere problemet med utvalgets tilnærming. Ved drøfting av markedsmakt i tradisjonell forstand vil en skille klart mellom kjøpermakt og selgermakt. Selgermakt er vi alle enige om at i de fleste tilfeller er problematisk. Når en bedrift får monopol overfor kundene vil det ventelig føre til økte priser. Men dersom en betrakter kjøpermakt er bildet i svært mange tilfeller motsatt.

En kjøper kan utløse konkurranse mellom selgerne, da de tvinges til å senke sine priser og på andre måter forbedre sitt tilbud for å bli attraktive for kjøperen. Makt kan følgelig benyttes til å tvinge noen til å konkurrere og dermed bidra til lavere priser og mer attraktive produkter. I utvalgets definisjon av begrepet makt klarer det å snu alt dette på hodet, og kjøpermakt fremstilles som noe entydig negativt.

Med et slikt utgangspunkt mister utvalget av syne de gunstige effektene av maktforskyvningen i norsk dagligvaresektor. Kjedenes inntog fra midten av 80-tallet var et sjokk for leverandørene, da de plutselig ble presset til å konkurrere. Kjeder som Rema 1000, som var tidlig ute med å utnytte sin kjøpermakt, bidro til å presse innkjøpspris ned mot leverandørenes kostnader.
Det er ingen tvil om at kjedene gjennom sitt press på grossist- og leverandørledd har utløst viktige og riktige omstillinger i denne sektoren. Visst har de oppnådd makt, men maktutøvelsen har presset frem gunstige omstillinger og lavere priser fra leverandører til kjeder!

Sett i et slikt lys blir en del av tiltakene fra utvalget i beste fall lite treffsikre. Inntrykket er at det er kjedenes makt som er problemet, så de må fratas makt slik at leverandørene kan gjenvinne noe av sin makt. Mer makt til leverandørene vil selvsagt innebære at de får makt til å tilegne seg en større andel av fortjenesten, hvilket skjer ved at leverandørene setter høyere priser på sine leveranser til kjedene.

Dette antyder at en bør være varsom med å tukle med kjøpermakten, da den bidrar til at lave priser forplanter seg nedover i kjeden. Hvis en samtidig iverksetter tiltak som bidrar til at kjedene konkurrerer hardt (minst mulig selgermakt), vil en kunne sikre at gevinstene i siste omgang kommer forbrukerne til gode.

Utvalgets forslag fører oss dessverre i feil retning ikke bare når det gjelder kjøpermakt, men også selgermakt. En prisportal kan være en dårlig idé. Tanken er at forbrukerne skal få informasjon, og det er i utgangspunktet en god idé. Problemet er at de som har størst interesse av å bruke prisportalen er kjedene selv.

Det gir kjedene en umiddelbar oversikt over sine rivaler, og dette kan bidra til at de vokter hverandre tett. Ingen tør å kutte priser, da de vet at de voktes tett av rivalene gjennom prisportalen og at dermed risikerer en umiddelbar respons fra rivalene. Selgermakten kan følgelig styrkes hvis det utveksles mer detaljert og fersk informasjon mellom dem. Igjen et eksempel på et aspekt ved markedsmakt som ikke fanges opp i utvalgets tilnærming til begrepet makt, og som leder utvalget til å foreslå noe som i siste omgang kan være skadelig for forbrukerne.