Fra bygdaskulen til hjørnekontoret

Usikkerhet plager de aller fleste, men for Steinar Ekern har det vært en livslang interesse. Jakten på de bakenforliggende årsaker og prinsipper styrer professoren som snart blir emeritus.

29.04.2011 - Tekst: Kyrre Kjellevold Foto: Hallvard Lyssand

30. april blir professor Steinar Ekern pensjonist etter en nesten 40 år lang karriere i høyblokken med kontor hovedsakelig på Institutt for Foretaksøkonomi.

Hovedpersonen selv var nok ikke klar over hvor lang reisen skulle bli da han beveget seg fra traktene rundt Mjøsa over fjellene til Bergen. Men når han ser tilbake på oppveksten i bygdemiljø og med oppmuntringer til å gjøre sitt beste, er han lystig i tonen.

- Det har vært flott å se at man kan arbeide seg fram. Så lenge man står på, er nysgjerrig og gjør jobben, så er det ikke så viktig hvor man er fra. Det viktigste er hvor man vil, er målbevisst, og gjerne har litt flaks underveis, sier Ekern.

NHH, Hydro, Stanford, NHH

I 1966 fullførte han siviløkonomstudiet på NHH som da var på tre år, og forsvant tilbake over fjellene til jobb på Norsk Hydros hovedkontor i Oslo. Denne jobben må ha vært en god start for en nysgjerrig mann.

- Dette var en fri stilling, der grovt sagt halvparten av arbeidet var oppgaver som måtte gjøres, mens den siste var å bruke ideer fra NHH og informere ledelsen om ting de burde kjenne til, sier han.

Han ble riktignok ikke lenge i de spennende omgivelsene.

- Etter hvert fant jeg ut at jeg selv hadde lyst til å lære mer, og min kone er jo fra Bergen. Det var naturlig at det endte med at jeg forlot Hydro til fordel for NHH etter to år i stillingen, før lønnsforskjellen mellom næringslivet og akademia ble altfor stor.

Tilbake i Bergen ble det kun et par års opphold, for Ekern mottok et doktorstudiestipend fra Ford Foundation og reiste til USA.

I begivenhetenes sentrum

- Da jeg ble tatt opp på Stanford i 1970, var det en mulighet jeg ikke kunne si nei til. Det medførte visse nødvendige språklige tilpasninger, og jeg manglet den sterke matematiske bakgrunnen de fleste av mine medstudenter hadde. Jeg begynte egentlig i operasjonsanalyse, men fant etter hvert ut at jeg var mer en økonom enn en metodeutviklende kvantitativ forsker, sier Ekern.

Livet var likevel ikke bare sus og dus i California.

- I USA var det jo beinhardt arbeidsmessig, tidvis med studieuker på 70-80 timer. Kona kunne stundom måtte velge om jeg skulle ta fri lørdag kveld eller søndag formiddag. Samtidig var det jo et utrolig stimulerende faglig miljø, og vi bodde i et rekkehus på en campus med fantastisk beliggenhet og herlig klima.

Etter tre år kom han tilbake til Bergen med en doktorgrad i sekken. På dette tidspunktet var NHH i sterk vekst.

- Vi fikk jo en "flying start" når mange av oss kom fra USA, enten fra doktorstudium eller annet forskningsopphold ved topp universiteter. Den tiden stod forskningen sterkt i bevisstheten. Også studentene virket som de godtok at noen av oss var vel så mye forskere som underviste, enn undervisere som forsket. Vi jobbet mot den internasjonale forskningsfronten og viste at også vi på NHH kunne få til noe, sier Ekern begeistret.

Først og fremst forsker

Det er nettopp i forskningens tjeneste han har gjort seg særdeles bemerket fra sitt kontor på Institutt for Foretaksøkonomi.

Professor Ekern blir av flere beskrevet som en klassisk forsker, en som har den rette ånden.

- Jeg har alltid vært drevet av nysgjerrighet. Jeg har prøvd å forstå hva som ligger bak ting og hvorfor det er slik, altså de underliggende prinsipper, sier han.

Ekern minner oss på at "research" betyr å søke om igjen, og mye forskning handler jo rett og slett om å forandre synsvinkelen litt.

- Forskningen har ikke bare vært å finne opp nytt, men også overføre kunnskap fra et felt til et annet, ved å gå bakenfor, til de underliggende strukturer og se hva som er likt og felles, og omvendt, finne hvilke faktorer som ikke er felles og hvorfor dette er spesielt. Slikt synes jeg er morsomt og interessant fra et forskerperspektiv, selv om jeg ikke alltid har vært like opptatt av hva man gjør i praksis.

Han fortsetter videre med en ironisk tone.

- Jeg har blitt beskyldt for å se på virkeligheten som et uinteressant spesialtilfelle, men det er vel å sette det litt på spissen. Man må innse at det er et stort sprang mellom den mer abstrakte teoretiske forskningsbiten og det som i dag brukes i næringslivet. Samtidig kan begrepsmessig avklaring og prinsipielle illustrasjoner gi en verdifull innsikt, noe jeg også har prøvd å formidle. Over tid vil mye av grunnforskningen bli anvendbar, selv om det på forhånd kan være vanskelig å forutsi hva som blir mest nyttig, sier Ekern.

Han føyer til noen personlige oppfatninger etter over 40 år med forskning:

- I forskerrollen bør man gå fram med en viss ydmykhet, vi forvalter ikke nødvendigvis verdens sentrale sannheter. Vi kan forhåpentligvis bidra i et visst omfang med faglig innsikt og tankeføde for å gi bedre beslutningsgrunnlag, men ellers er vi svært så alminnelige samfunnspersoner. Som fagøkonomer bør vi tenke over at det også er andre viktige verdier enn markedsverdier, men disse er noe som den enkelte selv får ta stilling til.

Selv mener han at det ikke hadde vært mulig å oppnå forskningsresultatene uten god hjelp fra sine nærmeste.

- Mange undervurderer verdien av virksomheten i familien. De som har lyst til å være hjemme med barna, burde ikke ha dårlig samvittighet for det. Jeg hadde nok ikke greid å sette de akademiske aktivitetene så sentralt, hvis det ikke hadde vært for støtte, avlastning og forståelse hjemme.

Professor Steinar Ekern blir pensjonist etter en nesten 40 år lang karriere ved NHH.

I NHHs tjeneste

Han har selv vist seg anvendbar til flere oppgaver på høyskolen opp gjennom årene, både som doktorgradsveileder, som styremedlem og instituttstyrer, i andre akademiske verv og innen Forskerforbundet.

- Jeg har prøvd å ivareta fag- og forskningsinteresser for økonomi generelt og for bedriftsøkonomisk analyse spesielt. Hvis man går inn i sakspapirer og ser litt kritisk på dem, så er ikke alt like velbegrunnet og henger sammen på en rasjonell måte. Jeg har lært å skjære gjennom presentasjonene og vurdere konsistensen i premissene, for å bidra til bevisst og velinformert saksbehandling og ryddige beslutningsprosesser.

Han innrømmer samtidig at han er vel grundig og krevende i sin veilederrolle, men at det er velment og til det beste for studentene å få ut forbedringspotensialer.

- Når det er en doktordisputas, så ber jeg på forhånd doktorandene om å advare sine pårørende om at dette kan virke fullstendig ubarmhjertig, med krass kritikk som kan ødelegge den kjære. Det meste av dette er ritualer og spill en må gjennom, men på vitenskapelige konferanser kan tonen også være frisk og direkte. Under doktormiddagen har jeg pleid å brekke den røde kulepennen min i stykker og si at nå skal den ikke brukes mer på deres arbeider, heretter har dere selv alt ansvar med å få arbeidene fram til publisering.

Selv om Ekern sier han trives best når han arbeider på sitt kontor, er han klar på at han har satt pris på samspillet med faglig interesserte, dyktige og iherdige studenter med sans for presise resonnementer.

- Jeg har hatt stor glede av å veilede motiverte og hardtarbeidende studenter. Selv om de har måttet slite seg gjennom mye tungt stoff som det kunne være vanskelig å se den umiddelbare nytten av, så virker det som de fleste i ettertid mener merinnsikten var vel verdt innsatsen.

Til disse har han også noen gode råd.

- Vær intellektuelt nysgjerrig og kritisk, men ikke misbruk det. Man må være forberedt på at ting stopper opp og du stanger hodet i veggen, og da gjelder det å kunne vri seg litt og gå videre i en annen retning. En må være innstilt på å jobbe hardt og konsentrert til tider, og ikke levere fra seg uferdige arbeider som kan forbedres ved en rimelig ekstra innsats.

Til slutt gir Ekern oss noen refleksjoner om en meningsfull pensjonisttilværelse.

- Tilknytningen til NHH har ikke bare vært et yrke, men også en livsstil. Faglige interesser og tilhørighet til NHH forsvinner ikke over natten ved opphør av formelt arbeidsforhold, men blir naturlig nok langt mindre sentrale. Som emeritus håper jeg å leve opp til forståelsen i det gamle bygdesamfunnet av at "kårfolk" kunne bidra med dugnadspregede aktiviteter, men uten ubedt å legge seg opp i den daglige driften og slett ikke i større omlegginger, sier han.