Tilfellet Risør

Kronikk: Går det samme vei med Norge som med Risør? spør Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv lørdag 25. september 2010.

25.09.2010 - Victor D. Norman

Høsten er kommet til Risør. Festivalene er over, terna har fløyet, og det er vått og kaldt i skjæra. Med høstregnet kommer depresjon og selvransakelse. Årets utgave gjelder byens omdømme.

Bakgrunnen er en artikkel om «Krisør» som sto i Finansavisen i sommer, og som nå har utløst en hissig debatt, blant annet mellom Aust Agder Blad og avisens tidligere redaktør, om myter og realiteter når det gjelder byens tilstand og omverdenens oppfatning av den.

For meg er det utenkelig at Risør - byen med en vekter som tre ganger hver dag takker Vårherre for at han er så heldig å bo i byen - skulle ha et omdømmeproblem. Det må i så fall være blant folk som aldri har vært der, og som i tillegg aldri har hørt om kammer-musikk, kunsthåndverk eller trebåter.

Jeg innrømmer imidlertid gjerne at jeg ikke er helt uhildet i synet på byen, så det er kanskje best at jeg lar omdømmespørsmålet ligge.

Realitetene kan imidlertid selv ikke en Risørpatriot lukke øynene for. Innbyggertallet har falt trutt, om ikke helt jevnt, de siste ti årene, og det er nå lavere enn det var for tredve år siden.

Andelen gamle er femti prosent høyere enn i resten av landet; andelen barn er tilsvarende lavere. Av de som er i yrkesaktiv alder, er det ti prosent færre som er i jobb, og av disse igjen må hver femte pendle til jobber utenfor kommunen.

Utdannelsesnivået er lavt, og bruttoinntekten pr innbygger er 50.000 kroner under landsgjennomsnittet. Kommunen er mer avhengig av statlige ramme-overføringer enn noen annen by i Sør-Norge. Antall uføretrygdede, antall sosialhjelpsmottagere og antall barn med behov for barnevernstiltak er alle markert høyere enn folketallet skulle tilsi.

Dette betyr ikke at alt er tungt og trist og stille. Tvert imot. Noe av det mest slående ved Risør er hvor mye liv og aktivitet og øyensynlig trivsel man møter uansett når på året man kommer dit. Det er vi som bor i Bærum, på Oppegård, i Fana eller i Åsane som bor i vinterstille strøk. Risør (og mange andre småsteder) lider nærmest av hyperaktivitet høst, vinter og vår.

Det er nok å spørre hvor mange av de som måtte lese denne spalten som begynner dagen med frokost og samfunnsdebatt rundt et kafébord og slutter med en tur på byen og en pils på puben? De ivrigste deltagerne i selvransakelsesdebatten i Risør gjør det nesten hver dag.

Så hvorfor blomstrer ikke byen også økonomisk? Hva er grunnen til at et sted i mindre enn tre timers kjøreavstand fra Oslo, med landets beste klima, med en praktfull natur, med en trehusbebyggelse som aspirerer til UNESCOs liste, med et kulturtilbud som lovprises i New York Times, og med et levende bymiljø året rundt, ikke renner over av innflyttere og utviklingskraft?

Jeg har ikke et fullgodt svar, men jeg har en mulig diagnose. Risør er en gammel industri- og sjøfartsby som møtte veggen på 1970-tallet da arbeidsplassene til sjøs forsvant samtidig som hjørnesteinsbedriften i byen ble nedlagt, og som aldri har klart omstillingen til en moderne, kunnskapsbasert tjenesteøkonomi.

Det har vært mange forsøk, og det finnes gode eksempler på å vellykkede enkeltbedrifter. De er imidlertid aldri blitt mange nok til å skape nytt, varig liv i byen.

Det som i virkeligheten holder byen gående i dag, er (a) det turister og pendlere legger igjen av kjøpekraft når de er der og (b) det staten betaler i pensjoner, trygder og direkte overføringer til kommunen. Dette er nok til å skape et godt og trivelig samfunn for de fleste av de snaut 7.000 som bor der.

Det er imidlertid ikke det som skal til for å trekke nyskapende, unge mennesker med høy utdannelse til byen. Har du brukt 3-5 år på å skaffe deg en topp utdannelse, er det ikke nok med brukbar inntekt og et spennende sosialt liv - da vil du også ha en spennende og utfordrende jobb. Det får du ikke i en by basert på turister, pendlere og pensjonister.

Hvis denne diagnosen er riktig, bør tilfellet Risør interessere flere enn gamle og nye redaktører i byens lokalavis - da bør det også interessere alle som er opptatt av omstillingen av Norge fra en petrobasert til en kunnskapsbasert økonomi.

Det er ihvertfall to lærdommer vi kan trekke.

Den første er hvor viktig det er med tempo i nyskapning - spesielt i et land med så gode sosiale ordninger som Norge. De som hyller den nordiske modellen peker ofte på at gode, universelle velferdsordninger letter omstillinger fordi de skaper aksept for nødvendig nedbygging av gammel virksomhet.

Det er kanskje riktig - men bare hvis grunnproblemet er å kvitte seg med det gamle. Hvis grunnproblemet er å skape det nye, fører ordningene bare til at folk blir parkert på trygd, og det blir dessverre ofte en langtidsparkeringsplass.

Det andre er hvor farlig det kan være å ha inntekter utenfra å falle tilbake på. Risør lider på mange måter av hollandsk syke - ikke i den forstand at man plutselig er blitt rik, men i den forstand at man har hatt inntekter utenfra å falle tilbake på når andre ting har sviktet. Det kan gi et trivelig samfunn for noen.

Tilfellet Risør viser imidlertid at det ikke er den typen samfunn unge mennesker med høy utdannelse har lyst til å jobbe og bo i.

Begge lærdommene burde være tankevekkere for dem som fortsatt mener at vi skaper et godt fremtidig samfunn ved å investere petroformuen i finansaktiva i utlandet.

Er vi virkelig midt i en omstilling til en kunnskapsbasert økonomi? Eller er vi kanskje på samme vei som Risør har vært i tredve år?