Oljefondet - en suksess

Kronikk: Vår pensjonssparekasse vil dobles i løpet av det kommende tiår, skriver Thore Johnsen i K7 Bulletin 12. oktober 2010.

12.10.2010 - Thore Johnsen

Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) må utvilsomt kunne karakteriseres som en av Norges største politiske og kommersielle suksesser. Bygget opp i løpet av kun 12 år er fondet blitt et av verdens største og mest effektive fond.

Samtidig med oppbyggingen av forvaltningsorganisasjonen (NBIM) og styringssystemene har fondet årlig investert i verdens finansmarkeder kapitalinnskudd tilsvarende et internasjonalt megafond. Fondets aktive kredittap i 2008 viste at risikostyringen fortsatt kan forbedres, men er uansett internasjonalt beundret av både forvaltere og akademikere.

Oljefondets suksesshistorie kombinerer fremragende politiske håndgrep ved handlingsregelen og etablering av semi-autonom forvaltningsenhet innenfor Norges Bank. Banken ga nødvendig legitimitet og beskyttelse for utvikling av strategi og organisasjon, og bankens erfaring og systemer ved forvaltningen av valutareservene ga fondet en starthjelp for renteforvaltningen.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige ved utviklingen av fondsforvaltningen er hvor raskt man har fått på plass en effektiv organisasjon for internasjonal aksjeforvaltning innenfor en sentralbank og i et land med et svært begrenset kapitalforvaltningsmiljø.

Oljefondets fortsatte vekst og økte investeringskompleksitet reiser nå en rekke viktige spørsmål. Fondet vil sannsynligvis dobles i løpet av kommende tiår, til en størrelse tilsvarende f.eks. halvparten av globale hedgefondkapital! Samtidig vil fondet redusere ytterligere betydningen av renteforvaltningen på bekostning av eiendom og andre ikke børsnoterte investeringer.

Både hensynet til Norges Banks sentralbankoppgaver (pengepolitikk og finansiell stabilitet) og til oljefondets kommersielle oppgaver tilsier at man nå bør vurdere et formelt skille mellom banken og fondet (jf St.meld. 10-2010).

Det er politisk risiko knyttet til en slik organisatorisk endring, at enkelte ser muligheten til også å endre fondets strategi, men langsiktige gevinster er nok langt større. Uansett vil man nok få en ny diskusjon om fondets strategi og risiko: i løpet av 5-10 år vil årlige verdisvingninger kunne utgjøre +/- 600 milliarder i et normalår mens tap i et kriseår vil kunne utgjøre hele 1 500 milliarder.

Disse svingningene har marginal betydning innenfor fondets investeringshorisont og handlingsregelen, men husker vi dette når vi er inne i en krise? Denne og andre problemstillinger for utstå til en senere kommentar.