Kjønnskvotering i styrerommet

Kommentar: Mange forhold taler mot at eierne taper på kjønnskvotering i styrene. Èn av dem er at kvinneandelen i styrene øker mest i selskaper som ikke er pålagt kjønnskvotering, skriver professor Karin S. Thorburn i Dagens Næringsliv 20. oktober 2010.

20.10.2010 - Karin S. Thornburn

Sist vår ble jeg invitert til å delta på en konferanse om eierstyring og selskapsledelse i Philadelphia, for å kommentere en forskningsartikkel skrevet av to kolleger ved University of Michigan. De to professorene hadde undersøkt hvilken virkning innføringen av kjønnskvotering i styrer hadde hatt på verdivurderingen av norske selskaper.

De hevdet at selskaper som før kvoteringen hadde få eller ingen kvinnelige styremedlemmer, tapte gjennomsnittlig ti prosent av markedsverdien etter kvoteringen. Nedgangen i markedsverdi i forhold til bokført verdi var større jo flere kvinner selskapet måtte utnevne som styremedlemmer.

Jeg tilhører et akademisk fagområde der de fleste er overbevist om at selskaper fatter beslutninger som maksimerer selskapets forventede verdi. I et slikt paradigme er de påviselige resultatene en følge av optimale valg. Eventuelle begrensninger som legges på selskapenes frihet til å velge, vil redusere dets verdi, noe som er i samsvar med resultatene mine amerikanske kolleger har lagt frem.

Kjønnskvoteringen synes likevel å være en relativt liten begrensning av aksjonærenes rett til å velge hvem som skal føre tilsyn med selskapet. For å være helt nøyaktig; for 40 prosent av styremedlemmene blir utvalget av kandidater begrenset til halvparten av befolkningen. Er dette virkelig restriktivt nok til å ødelegge så mye som ti prosent av markedsverdien?

I 2009 hadde Norge 360 registrerte allmennaksjeselskaper (asa), hvorav 171 var omsatt på børs og 189 var private. Et typisk allmennaksjeselskap har et styre på seks medlemmer, hvorav to velges av de ansatte (og er underlagt mindre strenge kjønnskvoteringsregler).

Av de fire styremedlemmene som representerer aksjonærene, krever kjønnskvoteringsreglene at de er to av hvert kjønn. Dermed kreves det at vel 700 kvinnelige styremedlemmer skal fylle den norske kvinnekvoten i styrerommene. Om vi går ut fra at en person normalt vil ha tid og kapasitet til å sitte i to styrer, er antallet enkeltkvinner nede i 350.

Norge har 1,2 millioner kvinner i arbeidsstyrken. I tillegg blir kvinnelige styremedlemmer rekruttert fra naboland som Sverige og Danmark. Er det rimelig å tro at det er umulig å finne 350 kvalifiserte kvinner, til tross for den høye andelen av kvinner med universitetsutdanning i den skandinaviske arbeidsstyrken? Eller er det simpelthen en tradisjon at mannlige ledere rekrutterer styremedlemmer fra sine personlige nettverk, som hovedsakelig består av menn?

Prosessen med å finne nye styremedlemmer kan i begynnelsen være besværlig. Men når et utvalg kvinnelige styremedlemmer først er kommet på plass, vil kjønnskvoten da være en ulempe?

Center for Corporate Diversity i Storbritannia rapporterer at det i perioden 2004-2009 var det de største norske aksjeselskapene (AS), som ikke er underlagt kjønnskvotering, som også hadde den største økningen i andelen kvinnelige styremedlemmer. Per september 2009 hadde disse aksjeselskapene en andel på 27 prosent kvinnelige styremedlemmer, mot 30 prosent for allmennaksjeselskaper (husk at de ansatte velger en tredel av styret).

Videre var antallet kvinnelige styreledere neste dobbelt så høyt i de store aksjeselskapene (AS) som i allmennaksjeselskapene (asa). Tallenes tale er klar: den lovpålagte innsatsen for å finne kvinnelige styremedlemmer i allmennaksjeselskaper førte til en betydelig økning også i private selskaper.

Det vil med andre ord si at når et utvalg kvinnelige styremedlemmer først var funnet, valgte også de private selskapene disse kvinnenes kompetanse.

Hva er så spesielt med kvinnelige styremedlemmer? Spørsmålet er vel heller hva som er styrets rolle. Mange akademikere hevder at styrets viktigste funksjon er å ansette og avskjedige topplederen, samt å fastsette lønn. Dersom uavhengighet er avgjørende for styrets effektivitet, kan kvinner utenfor de tradisjonelle nettverkene styrke styrets tilsynsfunksjon. Forskning på amerikanske styrer viser sågar at kvinnelige styremedlemmer har bedre fremmøtestatistikk og spiller en mer aktiv tilsynsrolle.

Knut Nygaard, som er doktorgradsstudent ved NHH, har funnet at det er norske selskaper med regnskapsinformasjon av høy kvalitet - noe som er nødvendig for aktivt tilsyn - som har størst nytte av å ta inn kvinner i styret.

Til tross for mangelen på solid dokumentasjon på de negative virkningene av lovpålagt kjønnsfordeling i styret, er motstanden mot kjønnskvotering fortsatt stor i de fleste land. Sittende styremedlemmer og ledere synes å foretrekke å holde styrerommet lukket for utenforstående.

Samfunnet pålegger virksomheter mange regler for å beskytte ansatte mot utnyttelse, hindre diskriminering og fremme mangfold. Hvorfor skal styrerommet være ukrenkelig i så måte?