Effektiv vaksine

Kronikk: Dårlige tider i Vesten smitter ikke lenger over på utviklingslandene, tross globaliseringen. Stram budjett- og pengepolitikk kan ha gitt et godt grunnlag, skriver Kjetil Bjorvatn i Dagens Næringsliv 13. oktober 2010

13.10.2010 - Kjetil Bjorvatn

To ganger i året presenterer Det internasjonale valutafondet (IMF) rapporten «World Economic Outlook». Rapporten tar pulsen på verdensøkonomien, med vekst i bruttonasjonalprodukt som den sentrale helseindikatoren.

Ifjor viste termometeret minus 0,6 - en reduksjon i inntektsnivået på 0,6 prosent. Så syk har ikke verden vært siden Andre verdenskrig.

Siste utgave av helseattesten kom for bare en uke siden. Vekstprognosen for verdensøkonomien i år er oppgradert med 0,2 prosentpoeng siden juli, til 4,8 prosent.

Tyskland har overrasket mest; vekstprognosen for Tyskland er oppgradert med hele 1,9 prosentpoeng, til 3,3 prosent. Men for USA er utsiktene dystrere enn i juli; vekstprognosen er der nedjustert med 0,7 prosentpoeng, til 2,7 prosent. Også mange land i Europa sliter, spesielt Sør-Europa. Hellas' og Spanias inntekter fortsetter å krympe, og for Hellas' del er prognosen fortsatt fall. Også for Italia og Portugal er vekstutsiktene relativt moderate.

Men mens Vesten går på antibiotika, i form av lave renter og ekspansiv finanspolitikk, rapporter IMF om et Østen i storform. Kinas økonomi går for fullt, med en forventet vekst i år på 10,5 prosent. Kriseåret 2009, som for alle industriland av betydning bragte negativ vekst, ble i Kina markert med en vekst på 9,1 prosent. Ikke ille.

Kina er ikke lenger alene i klassen store utviklingsland med vekst rundt ti prosent. I India, som om 20 år går forbi Kina som verdens mest folkerike nasjon, ventes det i år en vekst på 9,7 prosent. Mange spår at India over tid vil ta igjen Kinas forsprang. India har en langt yngre befolkning enn Kina; medianalderen i Kina er 36 år, i India ti år yngre.

Med en ung befolkning følger ofte rask vekst. Det har vi sett i Asia før. Videre er India et demokrati, hvor ideer flyter fritt og i tillegg kommuniseres på engelsk. Det har fått mange internasjonale bedrifter, for eksempel innenfor programvareutvikling, til å etablere seg i kunnskapsklynger som Bangalore.

Brasil utmerker seg også positivt. Veksten ser ut til å bli 7,5 prosent i år. Utfordringen der er å unngå overoppheting snarere enn å få hjulene i gang. Brasil og resten av

Latin-Amerika har selvsagt fått god drahjelp fra et Kina sulten på råvarer, men kanskje viktigere er det faktum at Brasil og andre land på kontinentet har fått orden på den makroøkonomiske politikken.

Hyperinflasjonen fra 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, som for Brasil toppet seg i 1990 med en prisstigning på 3000 (!) prosent, er erstattet av en stram pengepolitikk og en inflasjon de siste fem årene på under fem prosent.

Kina, India og Brasil får naturlig nok mye oppmerksomhet i mediene. De har da også 40 prosent av verdens befolkning. Men i skyggen av disse vekstmiraklene, forteller IMF om en positiv utvikling også i det fattigste hjørnet av verden: Afrika sør for Sahara.

Vekstprognosen i denne regionen er i år på fem prosent, og hvis vi graver litt i IMFs dataarkiv, så vil vi se at regionen det siste tiåret har hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på solide 5,7 prosent. Tilsvarende tall for 1980-tallet og 1990-tallet var langt svakere, henholdsvis 2,4 og 2,3 prosent.

Og helsetilstanden for regionen er mer stabil nå enn før; variansen i vekstrater det siste tiåret er mer enn halvert i forhold til de to foregående tiårene.

Som for Latin-Amerika skyldes det drahjelp fra et Kina sultent på råvarer, men også for det sørlige Afrika har det vært en klar forbedring av den makroøkonomiske politikken.

En indikasjon på dette er inflasjonsraten, som på 1990-tallet lå på nær 30 prosent, og som det siste tiåret har ligget på i underkant av ti prosent.

Resten av verden ser altså ut til å være uforskammet uberørt av et USA, et Europa og et Japan med kraftig lungebetennelse. Interessant nok viser IMF i sin rapport at smitteeffekten fra utviklede til mindre utviklede land er blitt redusert de senere år.

For mens kriser med opphav i Vesten på 1970-tallet og 1980-tallet førte til langtids sykeleie for økonomiene i Latin-Amerika, Asia og Afrika, så har krisene, som av en eller annen grunn ser ut til å dukke opp hvert tiår, på begynnelsen av 1990-tallet og 2000-tallet - og nå altså finanskrisen - bare gitt milde symptomer og en rask rekonvalesens i utviklingslandene.

Dette er egentlig ganske overraskende, tatt i betraktning at globaliseringen har gjort verdensøkonomien mer sammenvevd.

Valutafondet tilskriver den økte robustheten den forbedrede makroøkonomiske styringen mange land har fått på plass - en styring som har gjort landene bedre istand til å møte sjokk utenfra med fornuftige mottiltak.

Og hvis den analysen er riktig, må vi kanskje rette en takk til IMF, som ofte må tåle mye kjeft for å skrive ut samme medisin uansett hva det feiler pasienten. En konservativ pengepolitikk, balanserte statsfinanser og en realistisk valutapolitikk ser ut til å ha lagt grobunn for en raskere og mer robust vekst i utviklingslandene.

Og med raskere vekst så reduseres fattigdom. Se bare på Kina og Brasil.