Politisk korrekt å være liberal

Ola Grytten

Kronikk: En definisjon av liberal er å være frisinnet, tolerant og tilhenger av individets frihet til å foreta sine egne valg å forfekte disse. Det er vel ikke akkurat det som kjennetegner det store flertallet av de som kaller seg liberale, skriver Ola H. Grytten i en kommentar i DagenMagazinet 6. november 2010.

06.11.2010 - Ola H. Grytten


Politisk korrekt å være liberal: Ja, så korrekt at knapt noen våger å være noe annet, i alle fall i full offentlighet. Det aller verste man kan være er verdikonservativ. Det er så politisk ukorrekt at en må regne med å bli støtt ut i mørket av det liberale flertall. Det liberale Norge tolererer sjeldent andre enn seg selv.

Men de politisk korrekte liberale i dette landet har virkelig vist at de ikke har anelse om hva deres honnørord innebærer. Der er nemlig få som er så lite liberale som de liberale.

En definisjon av liberal er å være frisinnet, tolerant og tilhenger av individets frihet til å foreta sine egne valg å forfekte disse. Det er vel ikke akkurat det som kjennetegner det store flertallet av de som kaller seg liberale.

Her til lands forbindes ordet kanskje heller med en meningselite, som skal fortelle oss hva som er akseptabelt å tro, mene og synes. De skal også bestemmer hvordan de som ikke står for de rette liberale meninger skal behandles som en pariakaste. For den liberale elites toleranse og frisinnethet gjelder stort sett bare dem selv og deres meningsfeller.

Noen av de holdninger den liberale elite ikke synes å akseptere finner vi paradoksalt nok innen liberalismen. Det er ikke rart, for det er ofte i liberalistenes rekker man finner de virkelige liberale. Også i den kristne leiren er det utbredt skepsis til liberalisme.
Det skyldes nok i stor grad at man ikke vet hva liberalisme egentlig er og hvilke røtter den har.

Liberalismen regnes å ha sine røtter i reformasjonen.

De første liberalistene og deres forløpere hentet sin inspirasjon fra protestantisk etikk. I de evangeliske protestantiske retningenes fremvekst fra 1500-tallet ble menneskelige autoriteter tillagt mindre betydning. Individet var selv ansvarlig for sitt eget gudsforhold. Det fantes ingen geistlighet, ingen pave, ingen ritualer som kunne erstatte det personlige forholdet til guddommen. Frelsen var avhengig av ens individuelle tro på Gud og at man handlet deretter.

Denne vektleggingen av det personlige ansvar smittet over fra det kirkelige, til det politiske og det økonomiske liv. I 1776 kom samfunnsøkonomiens far, Adam Smith (1723 -1790) ut med sin banebrytende bok An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, som oftest benevnt som Wealth of Nations. I motsetning til hva mange synes å tro er ikke dette en bok som favoriserer den sterkestes rett. Tvert imot er det en bok som tar et oppgjør med den sterkestes rett gjennom urettferdige og ofte nedarvete særrettigheter.

Adam Smith var professor i moralfilosofi ved University of Glasgow. Han begynte sine studier som 13 åring og hentet stor inspirasjon fra kristne tenkere. Faget moralfilosofi lå i krysningspunktet mellom filosofi og moral. I dag ville han trolig blitt tittellert som professor i etikk. Han fattet primært interesse for rettferdighet og frihet.

På hans tid var det vanlig at man kjøpte seg adelstitler, handelsprivilegier og fremskutte posisjoner i samfunnet. Dette ga kjærkommen inntekt til statskassen under det såkalte merkantilistiske systemet. Alternativt gikk særrettigheter i arv. Dette sementerte klassesamfunnet, og virket for mange svært urettferdig.

Som skotte, i opposisjon til engelsk dominans, påpekte også Smith urettferdigheten i privilegier, monopoler og andre særrettigheter Det var i hans øyne galt at noen skulle fødes til eller kjøpe seg til helt andre rettigheter og forutsetninger enn andre hadde, samt at noen skulle ta valgene på vegne av andre.

Dette kunne ikke forenes med Bibelens tanke om at alle mennesker er like mye verd og skal ha de samme muligheter, plikter og rettigheter. Wealth of Nations ble på sett og vis et kampskrift for at likhet og rettferd for alle mennesker.

Uansett bakgrunn skulle de i utgangspunktet stille likt. Særrettigheter måtte bort og individene skulle i utgangspunktet ha de same muligheter i konkurranse med hverandre. For å få dette til skulle staten blant annet sørge for allment forsvar av alle sine borgere på like betingelser, rettsikkerhet, likhet for loven, religionsfrihet og skolegang.

Det innebar at Smith var en foregangsmann, ikke bare for frihet og likhet, men også innen sosialpolitikk. Slike ordninger,
mente Smith, var ikke bare rettferdige, men ville gi den største velferden for et lands borgere. Statsmaktens oppgave burde ikke være å maksimere makthavernes rikdom og styrke, men borgernes velferd og sikkerhet.

Smiths tanker ble tatt vel imot i de evangeliske puritanske miljøer, der den samme tankegangen stod høyt. I disse miljøene, som selv opplevde å bli diskriminert, ble religiøs, politisk og økonomisk frihet høyt verdsatt.

Her hjemme virker det åpenbart at for eksempel Hans Nielsen Hauge var påvirket av liberalistenes tanker. Mange haugianere ble utpregete liberalister, bedriftsledere, talerør for svake og diskriminerte grupper og samfunnsreformatorer.

Siden synes holdningen i mange miljøer å ha blitt at liberalisme er uforenlig med kristen etikk. Det er etter min mening ikke riktig og skyldes nok i stor grad uvitenhet om hva liberalisme er for noe og ikke minst uvitenhet om dens protestantiske røtter.

Liberalismen ble nemlig født ut av protestantisk og evangelisk kristendom.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive