Lavere trendvekst?

Kronikk: Mens den tilbakelagte dype, globale resesjonen var svært synkronisert mellom land, er fremtidsutsiktene mye mer heterogene, skriver Øystein Thøgersen i Finanavisen lørdag 27. februar 2010.

27.02.2010 - Øystein Thøgersen

IMFs beregninger av hvordan den underliggende trendveksten ("produksjonspotensialet") i en økonomi utvikler seg i etterkant av store resesjoner med tilhørende finanskriser, har fått betydelig oppmerksomhet. Beregningene illustrerer at mange land i etterkant av slike resesjoner opplever flere påfølgende år med anemisk vekst. Dels opplever landene et vedvarende nivåskift i vekstbanen, og dels reduseres selve veksttakten.

Ingen naturlov

En ikke uvanlig tolkning av IMFs beregninger er at et slikt fall i trendveksten nærmest er å betrakte som en naturlov, med andre ord at de fleste land i dagens situasjon er mekanisk dømt til økonomisk seigpining de nærmeste årene. En slik tolkning er det, heldigvis, ikke dekning for.

For det første er det en serie metodeproblemer knyttet til en dekomponering av den økonomiske utviklingen i en mer langsiktig trendkomponent og en mer kortsiktig syklisk komponent. I
prinsippet skal trendutviklingen gjenspeile den underliggende, strukturelle produktivitetsutviklingen samt tilgangen på arbeidskraft og realkapital. Videre skal syklene rundt trenden reflektereden mer volatile etterspørselsutviklingen.

Rent pragmatisk er det i dagens situasjon eksempelvis vanskelig å definere hvorvidt redusert vekst forårsaket i første runde av aktørers gjeldsbetjening og reparasjon av sine finansielle balanser, skal defineres som redusert trendvekst eller som et seiglivet, men likevel temporært negativt sykelutslag.

For det andre viser IMF beregningene, så vel som de relaterte godt kjente analysene av professorene Carmen Reinhart og Ken Rogoff, store forskjeller mellom land. Selv om land i gjennomsnitt opplever en svekket utvikling i den beregnede trendveksten etter en stor resesjon som typisk er preget av finanskrise og kollaps i bolig-og eiendomsmarkedet, er det også eksempler på land som opplever rask tilbakevending til sin initiale vekstbane.

Sysakene

En nærliggende og temmelig åpenbar hypotese er at utviklingen etter en stor resesjon i et land er endogent bestemt av politikken som føres og av hvorvidt det aktuelle landet hadde orden isine (økonomiske) sysaker initialt. Uorden i sysakene, enten det dreier som om ukontrollert gjeldsutvikling i offentlig og/eller privat sektor, uklar rolledeling i den økonomiske politikken eller manglende tillit til de involverte institusjoner, reduserer et lands robusthet overfor alle typer forstyrrelser som måtte oppstå.

Ser man mer detaljert på IMF beregningene for enkeltland får man støtte til nevnt hypotese. Japan hadde en stor resesjon på 1990-tallet, og opplevde vedvarende redusert trendvekst etterpå. En av årsakene var dype, strukturelle problemer i banksektoren. Når myndighetene unnlot å håndtere disse problemene, var det knapt overraskende at trendveksten i årene som fulgte ble svært svak.

Et eksempel på det motsatte er Chile. Chile opplevde en stor resesjon tidlig på 1980-tallet. I årene som fulgte, gjennomførte landet en serie omfattende strukturelle reformer, herunder i
kapitalmarkedet og opp mot arbeidsmarkedet. Når trendveksten raskt returnerte til sin initiale bane (og vel så det!), er det rimelig å argumentere for at det i stor grad var i respons til politikken som ble implementert.

Heterogen

Når vi nå ved utgangen av den største globale resesjonen siden Annen Verdenskrig vurderer fremtidsutsiktene, fremkommer det på bakgrunn av resonnementene over at heterogeniteten mellom land er betydelig. Årsaken er nettopp at politikken som føres varierer sterkt, og at landenes initialsituasjon varierer enda sterkere.

For Kina og en del andre sentrale fremvoksende økonomier har de grunnleggende driverne for solid trendvekst vært upåvirket av finanskrisen. Det dreier seg om urbanisering og industrialisering, økende humankapital og signifikante elementer av privatisering. I tillegg har disse landene god kontroll på statsfinanser og utenriksøkonomi. Dette tilsier en utvikling hvor trendveksten opprettholdes på et meget høyt nivå de nærmeste, si, 5 - 10 årene, noe som indikerer et nytt kraftig bidrag til den
gradvise overflyttingen av økonomisk makt til disse landene.

Dette scenariet har klare risikoelementer, særlig for Kina sitt vedkommende:
i) Kineserne sin voldsomme stimulansepolitikk i det siste kan til tross for solide statsfinanser meget vel bidra til temporære "boom og bust" rundt en solid trendvekst. Det betyr en stor risiko for volatile råvarepriser.
ii) Den senere tids politiske konfrontasjoner mellom Kina og USA har potensial for å utløse alvorlige proteksjonistiske utviklingstrekk som vil redusere trendveksten. Selv om risikoen synes liten, ut i fra at både Kina og USA har altfor stor felles interesse av å unngå dette, vil konsekvensene være meget alvorlige.

Vesten

Hva som med de etablerte vestlige økonomiene? Situasjonen synes mest alvorlig for EU landene samt Storbritania. Store initiale offentlige gjeldsproblemer, manglende fleksibilitet i flere av landenes arbeidsmarkeder samt svekket tiltro til institusjonene i enkeltland, kan meget vel ha bidratt til en klart svekket trendvekst. På mellomlang sikt betyr redusert trendvekst at inflasjonen kan tilta for temmelig moderat etterspørselsvekst, og i så tilfelle kan et stagflatorisk klima igjen prege EU området om noen år.

Med hensyn til USA, så er også de initiale gjeldsproblemene betydelige. Større dynamikk i arbeidsmarkedet (jfr. den mye sterkere amerikanske produktivitetsveksten enn den sentral-europeiske) og en befolkningsdynamikk som gir svakere aldring og dermed et mindre alvorlig underliggende finansieringsproblem for det offentlige, kan likevel bidra til et relativt optimistisk syn på utviklingen i amerikansk trendvekst.

For Norges del er det fortsatt grunn til betinget optimisme. Disiplinert finanspolitikk, en velfungerende rolledeling i den økonomiske politikken og relativt god omstillingsevne bidrar til at
trendveksten bør kunne opprettholdes uavhengig av finanskrisen. Samtidig vil fortsatt sterk vekst i de fremvoksende økonomiene bidra til at vårt råvareintensive næringsliv får positive impulser.

Større volatilitet i blant annet kinesisk vekst vil dog kunne smitte over.