Et blåøyd blikk
Kronikk: I dag er nesten 700 000 utstøtt fra arbeidslivet, og vi har et offentlig kostnadsnivå som truer velfersstaten. Politikeren må ta makten tilbake fra organisasjonene, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv lørdag 14. juni 2010.
14.06.2010 - Victor D. Norman
Stein Regård mener at jeg er naiv i min tro på demokratiet. Hvis det er naivt å tro at det norske folk har tilstrekkelig innsikt og gode nok kunnskaper til at det er forsvarlig å slippe det til ved valgurnene, og hvis det er naivt å mene at storting og regjering bør være maktsentrum i Norge, ja, da står jeg gjerne frem som blåøyd.
Debatten i DN om korporativismen har vært interessant, men den er kommet nokså langt bort fra det som var mitt anliggende. Mitt spørsmål var ikke om Norge har høy levestandard (eller, for den saks skyld, om togene går i rute ...). Spørsmålet var om vi har en samfunnsmodell som er tilpasset det 21. århundre.
Spørsmålet kan formuleres i termer fra statistisk variasjonsanalyse: Skal det være meningsfylt å dele individer inn i grupper, må forskjellene innen gruppene være mindre enn forskjellene mellom gruppene. Min påstand er i korthet at gruppeinndeling ut fra dette kriteriet var meningsfylt i Norge og andre vestlige land på store deler av 1900-tallet, men at det i andre halvdel av forrige århundre ble stadig mindre meningsfylt, og at det i dag langt på vei er meningsløst. Har jeg rett i det, følger det at en samfunnsmodell bygget rundt gruppebaserte organisasjoner, ikke vil være bærekraftig.
Det er nok å rekapitulere litt av norsk historie for å underbygge poenget. Så sent som på 1950-tallet var Norge et land der de fleste definerte seg selv ut fra den sosiale gruppen de tilhørte; der sosial tilhørighet og politiske holdninger gikk hånd i hånd, og der organisasjoner og politiske partier var speilbilder av hverandre. På Østlandet sto Samorg og Arbeiderpartiet mot Bondelag og Bondeparti på bygdene og mot Handelsstand og Høyre i byene; på Sørvestlandet spilte Bedehus og Avholdsbevegelse omtrent samme rolle som Samorg og Arbeiderpartiet på Østlandet. Holdninger og adferd var langt på vei bestemt av gruppen man kom fra, og de færreste ønsket eller våget å skille seg ut. Historien er veldokumentert av sosiologer og har vært brukt som utgangspunkt for store deler av norsk skjønnlitteratur fra Arne Garborg til Roy Jacobsen.
Det er ikke rart at det vokste frem en korporativ samfunnsmodell i et slikt samfunn. Da gruppene endelig ble enige om å slutte å slåss, var det naturlig å bygge et bredt samarbeid basert på organisasjonene. Hovedavtalen fra 1935 mellom LO og NHO er bare ett eksempel på det. Det er mange andre - fra samarbeidet mellom arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen motstandsarbeidet under krigen, via de mange forsøkene på å lage formelle samarbeidsorganer mellom regjering og organisasjonene etter krigen, frem til det systemet med bredt inkluderende prosesser i forkant av store politiske beslutninger som vi har i dag, og som utgjør kjernen i det korporative samfunnet.
Problemet er bare at gruppetilhørigheten smuldret bort i takt med formaliseringen av korporativismen. Vi fikk en forsmak på det allerede i 1972, da velgerne sa nei til det EU-medlemskapet som de største organisasjonene og politiske partiene hadde sagt ja til. Noen burde ha ant uråd allerede da.
I dag er vi kommet så langt at det anses som diskriminerende å referere til en person ut fra gruppetilhørighet. Minoritetenes frigjøring er et godt eksempel. Problemet som homofile, funksjonshemmede eller innvandrere sliter med, er ikke å bli godtatt som medlem av sine respektive grupper; det er å bli behandlet som et individ som, i likhet med alle andre, har personlige særegenheter.
Vi er fortsatt medlem av organisasjoner. Vi er trolig medlemmer i flere organisasjoner enn noengang før - ialt fra idrettslag og fagforening til lokalhistorielag, Lions-klubber, leikarringer, sangkor og Røde Kors. Engasjementet varierer, men i de fleste tilfeller er det ett fellestrekk: Medlemsmassen deler en saklig avgrenset fellesinteresse; den består ikke av mennesker med generelt likeartede holdninger og politiske standpunkter.
Med det mister den korporative samfunnsmodellen sin legitimitet, og de politiske partiene som bekjenner seg til modellen, mister etterhvert sin oppslutning. Det er ikke tilfeldig at Frp og SV - de to partiene i Norge som ble etablert i protest mot det bestående samfunn - er blitt så store som de er.
Fordi legitimiteten blir borte, blir også den korporative handlingskraften borte. Når de store organisasjonene vet at de ikke lenger har et klart mandat fra sine medlemmer, blir de redde og forsiktige - det tryggeste er å beholde det meste slik det, slik at man ikke utfordrer noen. Kristin Clemets påpekning av at den norske modellen har utviklet seg fra en endringsmodell til en bevaringsmodell, må ses på bakgrunn av dette.
Det er der vi står i dag. De korporative prosessene har først og fremst som konsekvens at ingen tør å røre sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, trygdesystemet, skattesystemet, landbruksstøtten, kraftsubsidiene eller organiseringen av offentlig sektor. Foreløpig er resultatet nesten 700.000 som er utstøtt fra arbeidslivet, et offentlig kostnadsnivå som truer velferdsstaten, og et skattesystem med innslag av alle farger unntatt grønt - og dette er bare en forsmak.
Mitt svar er ikke mer marked - det er mer stat. Eller rettere sagt: mer politikk. Den ene klare fellesarenaen vi har i Norge, er storting og regjering. Hvis målet er å bevare endringskraften i det norske samfunn, kan det bare skje ved at politikerne tar makten tilbake fra organisasjonene.
Man skal være temmelig rødøyd for ikke å se sette.
|