Det digitale hjemmeteater

Kronikk: Man lærer mer om folks levekår bare ved å se på bakgrunner i YouTube-videoer
enn fra tusen timer med TV-titting, skriver Ingeborg Astrid Kleppe i Bergens Tidende 20. juni 2010.

21.06.2010 - Ingeborg Astrid Kleppe

«I'm starting to get familiar with your bedroom now, Rob.» Denne kommentaren falt da jeg sist snakket med min forskerkollega i Canada. Det er ikke så galt som det kan høres ut.

Jeg arbeider med Rob på en vitenskapelig artikkel, og vi har jevnlig videosamtaler på Skype hvor vi snakker sammen ansikt til ansikt over Atlanteren og over tidssoner.

Rob har en arbeidsplass på soverommet, og kameraet på hans computer fanger opp sengen han deler med sin kone, veggen bak sengen med bilde, et nattbord med lampe og lys fra et vindu som skinner inn fra siden.

Plutselig tok jeg meg i å studere sengetøyet - det er moderne, minimalistisk og matcher fargen på veggene. Bildet på veggen er litt uklart, men jeg kan se at det er et grafisk motiv.

Historien illustrerer det interessante faktum at hjemmet er det mest brukte sceneteppe i folks digitaliserte foto- og videoprosjekter. Hjemmet, det hverdagslige og det private utgjør et av de sterkeste sosiale båndene på internett.

Videoer og bilder fra folks hjem er populære fordi bildene er mindre idealiserte og politiserte versjoner av oss selv og vår verden enn de vi ser i tradisjonelle media.

Folk deltar aktivt i den nye visuelle kulturen gjennom kommentarer og egne bidrag, men for de aller fleste av oss begrenser deltakelsen seg til å se og fortolke innhold som andre har laget.

Et bilde kan si mer enn tusen ord og man lærer mer om folks levekår bare ved å se på bakgrunner i YouTube-videoer enn fra timevis med TV-titting.

Videoer på YouTube inviterer deg rett inn på soverommet, kjøkkenet, badet og i stuen til totalt fremmede. Jeg har sett mange rotete gutterom og en imponerende kreativ gjenbruk av gamle møbler i unge kvinners moteblogger.

Vel en milliard YouTube-videoer sees daglig - de fleste amatørvideoer og de fl este med hjemmet som sceneteppe. Variasjonen i visuell form og innhold i dette digitale hjemmeteateret er enorm. Dersom Hollywood skulle holde tritt med YouTube i spilletid, måtte filmbyen lansere minst 115.000 filmer pr. uke.

Når publikum ser på og bidrar til Youtube, deltar de i en gammel form for representasjonsmakt - nemlig makten til å fortelle sine egne historier. Med hjemmet som teater utfordres vante forestillinger om hva folk vil formidle, hva de vil se og hvor det viktige i folks liv finner sted.

Det går knapt en dag uten «vær varsom»-råd mot opplasting av private bilder og videoer på internett. Andre er sjokkert over barn som henger ut foreldre som drikker og søsken som blir mobbet.

Trenger vi dette? Ja fordi vi vil vite hele sannheten. Ikke bare den redigerte kommersielle fasaden i innredningsmagasiner eller såkalte «reality» show.

Hjemmeteateret er en stor visuell kultur skapt av amatører. Den som roper etter grensesetting og gjeninnføring privatlivets fred roper i skogen.

Folks visuelle hjemmetater viser ikke bare folk som synger, sminker seg eller gifter seg, men også alt det andre som et bilde forteller.