Lang vei til normal vekst

Innlegg: Krisen i dag har mange likhetstrekk med tidligere finanskriser i Norge. Veien til normale veksttakter kan bli lang, skriver professor Ola H. Grytten i et innlegg publisert i Dagens Næringsliv fredag 9. juli 2010.

09.07.2010 - Ola H. Grytten

Dagens finansmarkeder er preget av stress av flere årsaker. To av de viktigste er etterdønningene etter finanskrisen som kom innover internasjonal økonomi sommeren 2007 og den etterfølgende statsfinansielle krisen i mange land, med skyhøy offentlig gjeld.

Frykten i dag går primært ut på at en rekke stater, spesielt de såkalte PIIGS-landene, Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania, ikke skal makte å betjene sin statsgjeld. Dermed er det vanskelig for dem å ta opp nye lån uten å måtte betale en svært høy rente, som i praksis gjør at gjelden øker.

Derfor har EU og IMF kommet på banen med garantier og lån til lavere renter enn markedsrenten.

Med denne hjelpen, samtidig med sterk innstramning i de offentlige budsjetter, håper man å få bedre balanse i statsfinansene og på den måten unngå ytterligere bank- og statsfinansiell krise.

Prisen for store innstramninger, som er uunngåelig, vil være redusert veksttakt og høyere arbeidsledighet enn det ellers ville ha vært.

Veksten i finanssektoren vil hemmes både av usikkerhet, nervøsitet, forsiktighet og svakere konjunkturutsikter.

Historien viser oss at det også kan prege børsen. Det har vært en klar sammenheng mellom finanskriser og realøkonomiske kriser.

Siden 1900 har Norge opplevd fem betydelige finanskriser, samtlige har gjenspeilet seg i massiv penge- og kredittvekst forut for krisene og er blitt etterfulgt av kraftige konjunkturtilbakeslag.

Den første krisen jeg vil nevne er den såkalte Kristianiakrisen. Årene før var preget av kredittliberalisering og markant vekst i penge- og kredittvolum. Finanssektoren vokste raskt. Sammen med sterk urbanisering førte dette til byggeboom. På tre år, 1896-1898, ble det grunnlagt seks nye forretningsbanker i hovedstaden. Boligprisene økte 73 prosent mellom 1895-1899 samme sted. Overekspansjonen kom til uttrykk allerede våren 1899.

• Markedene ble nervøse og fra sommeren raste de.
• Samtlige av de nye forretningsbankene i hovedstaden gikk over ende i det boligprisene raskt ble halvert.
• Alle de store norske byene opplevde betydelige kriser.
• Finanssektoren led store tap og likviditeten ble skviset.

Resultatet var en realøkonomisk stagnasjon til og med 1905.

På 1920-tallet gjennomgikk Norge sin største finanskrise. Foranledningen var ekspansiv penge- og kredittpolitikk under første verdenskrig med femdobling av likviditeten. Etter krigen medførte dette en gedigen kjøpefest med rekordsterk vekst. Både privat og offentlig sektors finanser gikk imidlertid med enorme underskudd.

Norge satt på en svær finansiell boble, som sprakk høsten 1920. Oslo Børs opplevde sitt største krakk noensinne med 73,6 prosent. Banktapene nådde sju prosent av BNP.

På grunn av store underskudd ble stat og kommuner tvunget til innsparinger, samtidig som pengepolitikken ble lagt om i sterk kontraktiv retning. Resultatet var deflasjon og rekordhøy arbeidsledighet og realrenter på opp imot 40 prosent før skatt. Investeringene tørket inn. BNP per innbygger falt med elleve prosent bare i 1921.

Krisen kom i en ny fase fra midten av 1920-tallet ettersom Norges Bank valgte å la kronen appresiere med over 100 prosent til sin gamle pariverdi i gull. Over 100 norske banker gikk overende.

Etter noen gyldne år helt på tampen av 1920-tallet slo den store depresjonen inn over europeisk økonomi i løpet av 1930. Aksjekrakk og store banktap etter den finansielle boblen i USA ledsaget av kraftig penge- og kredittvekst medførte på nytt likviditetsskvis.

I New York falt børsen med 86 prosent fra oktober 1929 til mars 1933.

Børsen falt relativt beskjedent i Norge, siden vi ikke hadde hatt noen aksjeboble forut. Men den tok seg aldri opp igjen til gammelt nivå til tross for sterk økonomisk vekst etter det sterke tilbakeslaget på begynnelsen av 1930-tallet.

Det sterke fallet i oljeprisene fra desember 1985 initierte en ny bølge med finansiell uro. 19. oktober 1987 falt Dow Jones 22 prosent på noen timer, et av de mest markante aksjekrakkene i verdenshistorien.

Dette ble forspillet til en betydelig realøkonomisk nedtur. Norge ble hardere rammet enn de fleste andre land ettersom penge- og kredittoppblåsingen hadde vært større her enn i de fleste andre land forut for krisen, og statsfinansene ble hardere rammet på grunn av oljeprisfallet. Den økonomiske politikken ble strammet inn og realrentene økte markant.

Reelle boligpriser falt mer enn 40 prosent og Norge gjennomgikk sin største bankkrise siden 1920-tallet. Samtidig kom den betydeligste realøkonomiske nedturen etter andre verdenskrig. Ledigheten nådde på den tid utenkelige høyder. Aksjemarkedene brukte lang tid for å gjenvinne sin vekstkraft.

Krisen i dag synes å ha mange likhetstrekk med tidligere finanskriser både når det gjelder penge- og kredittmessig ekspansjon, smitteeffekter til offentlig sektor og realøkonomien.

Historien sannsynliggjør også at veien til mer normale veksttakter kan bli relativt lang.