Verne Stortinget mot seg selv?

Kronikk: Hvis Høyesterett i dag godkjenner Stortingets snuoperasjon i rederi- beskatningen, kan det svekke Stortinget, skriver professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 12. februar 2010.

12.02.2010 - Gunnar S. Eskeland

Høyesterett skal i dag avgjøre om lovendringen i rederibeskatningen strider mot grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Professor Per Christiansen ved Universitetet i Tromsø skriver om farene for domstolene ved å godta lovendringen (DN, 22. januar).

Om ikke lovendringen kjennes grunnlovsstridig, skriver Christiansen, «kan det åpne for en betenkelig endring av lovpraksis». Og videre: Endringen er tilbakevirkende over mange år, vil virke ulikt på tvers av næringer, på tvers av rederier, og er ikke påkrevd av prekære statsfinanser.

Domstolenes avgrensning av lovgivers handlefrihet er en ressurs - kanskje selve muskelen - også for lovgivers maktbase. Forbudet mot lover med tilbakevirkende kraft er fundamentalt sett en markering av respekt for lovgiver, selv om det begrenser handlefriheten til lovgiverne på kort sikt. Lovgiver mister muskelmasse hvis hennes ord kan endres eller umyndiggjøres i ettertid.

En statsmakt som ikke forpliktes av sine ord og sine handlinger, kan verken bygge hus eller stifte allianser. Vår historie, med en statsmakt som underlegges institusjonelle begrensninger, viser også økende statlig handlekraft. Den starter med patetisk impotente kraftkarer som knapt kunne få aksept på gjeldsbrev om ikke de hadde våpenmakt og gull liggende i kjelleren. I dag har stater direkte kontroll over halve produksjonskapasiteten, og sterk innflytelse også på den andre halvparten.

Nå er det lett å gjøre narr av rederibeskatningen, både den gamle og den nye. Oppgaven er vanskelig, og løsningene ser pussige ut. Høyesterett kommer farlig nær å måtte vise folkestyret respekt enten ved å respektere tidligere lovgivning eller lovendringen.

At løsningene ser dårlige ut, er snilt uttrykt. I alle velutviklede land har kapitalinteresser politisk makt - gudskjelov, får vi kanskje legge til. Men Norge er kanskje spesielt i at rederinæringen har politisk innflytelse. I de fleste andre land er kapitalinteressene i rederinæringen ubetydelige, og en lav rederibeskatning representerer derfor ikke noe offer av betydning. I Norge er lav rederibeskatning et betydelig politisk offer, og kanskje er det derfor den tilstås i så underlige former.

Eller hvor kommer det ellers fra at staten skal betale skatten for sjøfolkene, til rederiene? Eller enda mer fantastisk: at ikke rederiene får skattefritak, men en endeløs skattekreditt!

Et lån uten tilbakebetaling, hva slags lån er det? En gave verdig både julenissen og engelen Gabriel, vil nok mange si. Så en åpning for at lovendringen ikke sperres av forbudet mot tilbakevirkende kraft, gis hvis Høyesterett kan formulere setningen: - Det var nok ikke slik det var ment.

Kanskje er det slikt at selv om en skattekreditt ikke har stipulert en tilbakebetaling, så må en tilbakekallingsrett påregnes? En kan undres. I alminnelighet er det et skille mellom et lån som kan tilbakekalles og all annen kreditt. Og skattekreditten var ikke blottet for stipulert tilbakebetaling, men tilbakebetaling skulle utløses av rederienes valg, ikke långivers.

Land med dårlig utviklede institusjoner karakteriseres ikke bare ved undertrykkelse og ukompensert ekspropriasjon, men også ved at staten har stor frihet til å gi bort folkets verdier. Spørsmålet er aktuelt i denne sammenheng, fordi det gjerne angis at rederinæringen til gjengjeld får full skattefrihet for alltid. Argumentet er tvilsomt i utgangspunktet: til gjengjeld for hva? For lovendring forenlig med grunnloven? Og vil ikke den angivelige kompensasjon ramme ulikt?

Uansett kan ingen gi skattefrihet for alltid, heller ikke Stortinget. Og aller minst hvis det gjøres ved at lovgivers tidligere gaver trekkes tilbake. Da vil gaven ha liten utsagnskraft, snilt uttrykt.

Dette blir utfordrende for Høyesterett. En eventuell dom i favør av dagens lovgivere må ha en klar og god begrunnelse om den ikke skal svekke domstolene. Det har Christiansen rett i.

Men også lovgivernes - folkets - maktbase kan krenkes og svekkes om det skapes inntrykk av at vernet mot tilbakevirkende lover korroderer. Forbudet mot tilbakevirkende lover er viktig nettopp for lovgiverne. Om lovgiverne i denne saken har hatt svak juridisk rådgivning, så vil et korrektiv gi oss styrket folkestyre, heller enn et svakere.

Det er vel liten tvil om at lovgiverne har anledning til å gi enkeltnæringer skattefritak. Det man kan like eller ikke like er om lovgiverne gir slikt fritak, og i så fall hvordan.

Spørsmålet er om Høyesterett kan markere lovgivernes handlefrihet uten samtidig å beskjære lovgivernes utsagnskraft og makt.