Høyspentmastene: Vår seier over naturen

Kommentar: Kanskje vi skal se på høyspentmastene som uttrykk for den høyeste skjønnhet, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i en kommentar publisert på e24.no 6. august 2010.

09.08.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Forsyningen av elektrisitet til Bergensområdet hadde ikke vært så prekær hvis ikke noen av oljeplattformene i Nordsjøen var blitt drevet med elektrisitet fra land. Hvordan kunne man finne på en slik løsning, all den stund man har en kraftkilde på stedet i form av gass og endog turbiner for å bruke den? Svaret ligger i klimapolitikken. Om den har jeg skrevet før; denne gangen skal jeg bare konstatere at Norges klimapolitikk er uten betydelse for verdens klima, men påfører landet kostnader og ulemper, nu sist den kontroversielle kraftledningen i Hardanger.

Skal man på død og liv drive plattformene i Nordsjøen med elektrisitet fra land, bør man frigjøre den kraften som ellers brukes til aluminiumsindustrien. Det er lenge siden den opphørte å være samfunnsøkonomisk lønnsom til markedsmessige kraftpriser. Den situasjonen vil bare bli verre alt eftersom tiden går. Denne industrien er overmoden for avvikling.

Vi blir fortalt at en sjøkabel i Hardanger ville bli langt dyrere og mindre sikker enn en luftlinje. Hva da med de kablene som er lagt fra land og ut til oljeplattformene? De er neppe billige de heller. Men disse kostnadene er mindre synlige; den alt overveiende del bæres av staten gjennom uteblitte skatteinntekter fra sokkelen.

Ville merkostnaden ved en sjøkabel kunne forsvares ut fra mindre skadevirkninger fra en luftlinje? En undersøkelse har vist at norske husstander er i gjennomsnitt villige til å betale femti kroner for å slippe en luftlinje i Hardanger. Hvor lenge? Var ikke de spurte seg bevisst at de aldri ville trenge å betale et rødt øre uansett hva de svarte? For dem som ikke ønsker luftlinje er det da fristende å overdrive betalingsviljen. Neste gang det dukker opp en vernesak kan denne femtilappen brukes om igjen, og om igjen. Uten en budsjettrestriksjon finnes det ingen grenser for samfunnsnytten av miljøvern.

Så vidt jeg forstår, har Hardangerbroen like stor støtte i Hardanger som luftlinjen møter motstand. Brobyggingen er påbegynt, og man kan alt konstatere at broen kommer til å ruve godt i terrenget. I konsekvensens navn bør man være like mye mot monsterbroer for veitransport som man er i mot monstermaster for transport av elektrisk kraft.

Men kanskje vi burde revidere vår oppfattelse av hva som er vakkert og hva som er stygt. Den er jo subjektiv uansett. Broer som spenner over brede og dype fjorder, veier som er blitt brøytet frem i et gjenstridig landskap, og kraftlinjer som flirer hånlig mot fjellknauser som prøver å stå i veien burde vi kanskje se på som uttrykk for den høyeste skjønnhet. Dette er monumenter over vår seier over naturen, over menneskets og teknikkens triumftog.

Ingressfoto: Wikimedia Commons