Energiforsyning og miljøhensyn

Kronikk: Departementets argumentasjon mot å legge den planlagte kraftlinjen gjennom Hardanger i sjøkabel grenser til det useriøse, skriver professor Einar Hope i en kronikk på forskning.no mandag 26. juli 2010.

26.07.2010 - Einar Hope

Debatten om kraftlinjen Sima-Samnanger (SS-linjen) illustrerer på en interessant måte de vanskelige avveininger som må foretas mellom energi- og miljøhensyn i energipolitikken:

Hensynet til stabil og sikker energiforsyning på kort og lang sikt for det moderne samfunn, veid opp mot at de investeringer som må foretas for å ivareta disse hensyn gjennomføres med minst mulig uheldige miljøpåvirkninger.

SS-linjen skal bygges for å sikre kraftforsyningen i BKK-området, både med hensyn til effekt og energi. Forsyningssikkerheten svekkes som følge av forventet økt etterspørsel etter kraft i området. En betydelig del av denne etterspørselen kommer fra olje- og gassvirksomheten som en konsekvens av vedtaket om å "elektrifisere" Nordsjøen.

Det vil si å forsyne installasjonene i Nordsjøen med kraft i sjøkabler fra land, ved samtidig å stenge ned de petroleumsbaserte genereringsanleggene for kraft på installasjonene for å redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser.

Kraftanleggene legges imidlertid i møllpose og kan startes opp nesten momentant for å opprettholde olje- og gassproduksjonen, ved en eventuell svikt i kraftforsyningen fra land.

Kraftbehovet til nye installasjoner skal også i regelen forsynes fra land. Gassen som spares på denne måten vil bli eksportert og brent med CO2 utslipp ett eller annet sted i Europa, men vil da ikke belaste det norske CO2 regnskapet.

Natur mot klima - lokalt mot globalt

Her stilles altså to miljøhensyn direkte opp mot hverandre. På den ene siden det ansvar vi har som olje- og gassnasjon til å gi vårt bidrag til å redusere de globale utslippene av skadelige klimagasser og de internasjonale forpliktelser vi har påtatt oss i så henseende.

På den annen side det ansvar vi har som kraftnasjon til å sørge for at de investeringer som må foretas i vår kraftforsyning for blant annet å ivareta forannevnte hensyn, gjennomføres uten unødig og uopprettelig skade på vår natur og vårt miljø - lokalt og regionalt.

Hvordan skal denne avveiningen foretas?

På olje- og gassområdet har vi vært villige til å påta oss meget omfattende investeringer i miljø- og klimatiltak, dels i form av FoU-investeringer, for eksempel til karbonfangst og -lagring (CCS), og dels i form av investeringer i ulike former for avbøtende miljøtiltak.

Våre energipriser, inklusiv kraftprisen vi betaler, er påvirket av de ulike internasjonale markedsordninger og avtaler som vi deltar i på energiområdet, herunder EUs klimagassmarked (ETS).

Statnett har anslått at det er behov for å investere rundt 40 milliarder kroner i sentralnettet i de kommende år for å sikre en forsvarlig dimensjonert nettdrift. I tillegg kommer nødvendige investeringer i regional- og lokalnettene.

Før tilleggsinvesteringene i SS-alternativet gjennom Olje- og energidepartementets (OED) vedtak i saken, var investeringene i SS-linjen beregnet til vel en halv milliard kroner, altså bare i overkant av én prosent av det samlede investeringsbehovet i sentralnettet.

Et investeringsprogram av det omfang som Statnett har bebudet, kan vanskelig tenkes gjennomført uten omfattende naturinngrep og miljøkonsekvenser.

Energi og effekt

SS-linjen utløser ingen ny kraftproduksjon, ved at den knyttes opp til et allerede utbygget forsyningspunkt for vannkraft i Sima.

For å dekke den økte kraftetterspørselen, må derfor kraft enten overføres fra andre deler av landet, eller ved å redusere krafteksporten eller øke importen, samt naturligvis gjennom ny kraftutbygging i form av vannkraft eller annen fornybar kraft, herunder innen BKK-området.

En betydelig del av ny vannkraftutbygging i form av mindre anlegg/småkraft som hevdes ikke å kunne realiseres på grunn av nettbegrensninger, må antas å kunne løses ut ved oppgradering av eksisterende linjer i regionalnettet, for eksempel fra 66 kV til 132 kV, eller ved nye linjer i dette nettet, uten nødvendigvis at for eksempel SS-linjen blir bygget.

Som "forsikringsordning" for energioppdekningen for kraft til BKK-området lider altså SS-linjen av den svakhet at den baserer seg på et vannkraftbasert forsyningspunkt, og da uavhengig av om den bygges som luftspenn eller kabel.

Riktignok har Sima forholdsvis større magasineringskapasitet enn de øvrige kraftanleggene i BKK-området, men eierne av Simaanleggene driver disse etter vanlige markeds- og omsetningsprinsipper på samme måte som deres øvrige anlegg, og det er ikke lagt noen myndighetsbestemte begrensninger på magasindisponeringen i form av minste tillatte vannstand eller krav til langtidsmagasinering av vann, av hensyn til forsyningssikkerheten for energi.

Når vannmagasinene i BKK-området er tomme, er det derfor sannsynlig at også Simamagasinene er tilnærmet tomme, og i alle fall ikke i stand til å dekke opp en omfattende forsyningssvikt av energi i BKK-området.

I investeringsprogrammet til Statnett inngår det å legge undersjøiske kraftkabler fra Sør-Norge til kontinentet og UK. Andre har også søkt om konsesjon til dette.

Gjennom tilknytning til det termiske kraftsystemet i Europa kan vi som nasjon skaffe oss en sikker energioppdekning.

Dette gjelder også for BKK-området gjennom å foreta egnede nettinvesteringer for dette formål, for eksempel langs en kystnær nord-sør akse for derved også å kunne fase inn landbasert og offshore vindkraft.

Kabel mot luftspenn

SS-linjen kan bygges som luftspenn eller sjøkabel. Argumentet mot sjøkabel har dels vært merkostnad i forhold til luftspenn og dels problemer med å reparere eventuelle kabelfeil.

Kostnadsforskjellen mellom luftspenn og kabel har blitt mindre som følge av de krav til avbøtende tiltak og tilleggsinvesteringer som har kommet til i OEDs klagebehandling, men den er fremdeles betydelig.

Vår statsminister har imidlertid nylig uttalt at det ikke er kostnadsforskjellen som er avgjørende for valget mellom luftspenn og kabel, for kabelkostnaden kan utlignes på alle kraftforbrukere gjennom et tillegg i sentralnettstariffen, men derimot konsekvensene for forsyningssikkerheten til BKK-området av en kabelfeil versus en feil på luftlinjen.

Dette er et interessant utsagn, ved at det skaper en parallellitet, eller symmetri, mellom kravet til å ivareta hensynet til lokale miljøkostnader ved nettinvesteringer og hensynet til globale miljøkostnader gjennom utslipp av klimagasser fra olje- og gassvirksomheten.

Vi bør med andre ord være villige til å akseptere et lite tillegg til sentralnettstariffen for å dekke inn merkostnadene ved å velge et miljøvennlig alternativ fremfor et dårlig, her konkret å avverge naturinngrepene i Hardanger som luftspennet vil forårsake ved å velge kabel, på samme måte som vi er villige til å betale et lite tillegg i prisen på vår bruk av fossil energi, og også for vårt kraftforbruk, gjennom å gi vårt bidrag til å redusere utslippene av skadelige, globale klimagasser.

Gjennom NVEs forslag om også å kunne kreve opp anleggsbidrag i maskede nett for store kraftforbrukere, vil olje- og gassindustrien betale en forholdsmessig større del av dette tillegget i sentralnettstariffen og følgelig blir prisøkningen tilsvarende mindre for vanlige forbrukere.

Dermed kan vi konsentrere oppmerksomheten om konsekvensene for forsyningssikkerheten av kabelfeil versus luftspennfeil ved SS-linjen.

For linjen som en ren forsikringsordning må vi da klargjøre hva sannsynligheten er for at kabelen skal falle ut på det verst tenkelige kritiske tidspunkt med hensyn til effekt og energi, med andre ord når vannmagasinene i BKK-området er tilnærmet tomme og samtidig at effektbelastningen er så høy at den overskrider linjekapasiteten inn til området.

Denne sannsynligheten er trolig uhyre liten, i hvert fall hvis man i kraftsystemet har iverksatt alle tiltak som man har i verktøykassen for markeds- og nettilpasning for et slikt tilfelle. En slik kvantifisert sannsynlighetsberegning foreligger ikke fra Statnett eller OED.

Det hevdes videre at det er mye mer vanskelig og tidkrevende å rette opp en sjøkabelfeil i forhold til feil på et luftspenn, og spesielt når kabelen ligger så dypt som tilfellet vil være på det dypeste i Hardangerfjorden, hvis den nødvendigvis må legges der.

Det kan være noe i dette, men argumentet må ikke føres for langt. Det grenser til det useriøse når OED og andre bruker ett enkelt eksempel på problemer med reparasjon av en sjøkabel i Oslofjorden nærmest som et skrekkeksempel for hva som må forventes avtilsvarende problemer med kabelreparasjon under andre forhold.

I tilfelle burde man ta hele spørsmålet om kabellegging i sjø opp til ny vurdering.

I midten av juli startet kraftleveransen til Gjøa-plattformen opp gjennom en 100 km lang vekselstrømkabel fra gasskraftverket på Mongstad, uten reserveanlegg på plattformen, og altså fra et gasskraftverk på Mongstad der det foreløpig ikke er satt krav til klimagassrensing.

Hva vil skje med produksjonen på Gjøa og leveransene av olje og gass derfra, og inntektene til det norske samfunn, hvis det kan risikeres at kraftkabelen kan være ute av drift like lenge som tilfellet som nevnes fra Oslo-fjorden?

Det arbeides med planer om å forsyne kompressoranlegget på Ormen Lange feltet med kraft fra land gjennom to parallelle kabler i samme trasé som gassledningen fra feltet til Aukra.

Kabelen vil ha en lengde på 120 kilometer, mot altså 90 i Hardanger. Kabelen er lagt gjennom meget vanskelig terreng på havbunnen og ned den stupbratte og ustabile Storegga skråningen til kompressoranlegget på ca 1000 meter dyp. Det planlegges så vidt vites ingen back-up ved eventuelt kabelbrudd og kabelen er ikke overdekket, i et område med stor skipsfarts- og fiskeriaktivitet.

Det skal etter planen legges et stort antall sjøkabler i tiden fremover - til utlandet, i Oslofjorden, i Nordsjøen og i Barentshavet, samt med tiden fra offshore vindkraftanlegg til land. Dermed må man forvente at kabelteknologien vil forbedres og at det også vil være behov for å ha beredskapskapasitet til stede i vårt nærområde til reparasjoner m.m. i forhold til hva tilfellet er i dag.

Når Nordsjøen har blitt elektrifisert, vil kraftanleggene på installasjonene kunne reaktiveres i en kritisk forsyningssituasjon på land, mot at vi aksepterer en kortsiktig økning i klimagassutslippene derfra for å sikre kraftforsyningen til området, for eksempel som følge av en feil på SS-kabelen eller på en sjøkabel ut til en av installasjonene.

Dette gjør for øvrig forsyningssituasjonen og -sikkerheten i BKK-området forskjellig fra Midt-Norge, der man ikke i samme grad har forsyningskapasitet for kraft offshore.

Kort og lang sikt

Vi står ved et viktig tidsskille og veivalg. I investeringsprogrammet for Statnett, som vi må anta er velbegrunnet ut fra de kriterier og retningslinjer som selskapet arbeider etter, og også de kriterier som NVE legger til grunn for sin konsesjonsbehandling, inngår det nettinvesteringer av noenlunde samme karakter som SS-linjen, f.eks linjen Fardal-Ørskog, der sjøkabling også er vurdert.

Vi kan ikke kritisere Statnett eller NVE for at de fatter sine beslutninger i henhold til disse kriteriene og retningslinjene, såfremt deres beslutninger er faglig velbegrunnede og transparente.

Spørsmålet er imidlertid om disse kriterier og retningslinjer er i pakt med dagens markeds- og nettsituasjon og de krav som nå bør stilles til å ivareta miljøhensyn ved nettutbygging.

OED har oppnevnt et ekspertutvalg (Bye-utvalget) til å vurdere hvordan forsyningssikkerheten i kraftsystemet kan forbedres gjennom egnede tiltak i markeds- og nettilpasningen. Fleksibiliteten i dagen system er i så henseende langt større enn tidligere og kan bygges ytterligere ut. Dette er løsninger av mer kortsiktig art.

Parallelt med dette er det åpenbart behov for et annet ekspertutvalg eller offentlig utvalg til å se nærmere på løsninger av mer langsiktig art, der avveiningen mellom energi- og miljøhensyn i energipolitikken kan fortas etter kriterier og retningslinjer som gir grunnlag for en mer fremtidsrettet, konsekvent og helhetlig vurdering enn tilfellet er synes å være i dag.

I mandatet til dette utvalget bør problemstillinger rundt kabling i sjø og jord i sentralnettet inngå eksplisitt, samt ulike former for avbøtende miljøtiltak ved nettutbygging.

Det bør eventuelt settes i gang et forskningsprosjekt om teknologiutvikling på dette området, a la CCS på Mongstad, hvis kunnskapsgrunnlaget for beslutninger er for svakt. Forslaget er herved fremsatt.