Islendingene må ta ansvar
Kronikk: Islandske velgere har et kollektivt ansvar for å ha valgt de politikerne som ikke klarte å tøyle bankene. Det ansvaret bør de ta, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i DN 16.4.2010
16.04.2010 - Rögnvaldur Hannesson
Bør Norge i låns form gi en spesiell velsignelse til land som ikke evnet å kontrollere sin finanssektor? Ja, mener åpenbart Haraldur Ólafsson (DN 14. april). Jeg mener nei.
Han nevner det faktum at Nederland og Storbritannia alt har kompensert innskyterne til de berømte Icesave-konti i henhold til den innskuddsgaranti EUs regler krever. Det hører med til saken at den islandske bankvirksomhet i Nederland og Storbritannia ble drevet i ly av at Island er med i EØS-samarbeidet. Dette ga Landsbanki rett til å operere med filialer i Nederland og Storbritannia.
Men med rettigheter følger også plikter. Jeg har i likhet med Haraldur Ólafsson merket meg at noen jurister trekker i tvil Islands forpliktelse til å betale dette garantibeløpet. Nåvel, det er jo en gang juristers levebrød å fortolke lovens bokstav, men dette er ikke sakens kjerne. Det hadde vært interessant å følge med i den debatt som ville ha oppstått på Island dersom en eller annen utenlandsk bank hadde lurt islendinger til å sette inn penger på høyrentekonti, for så å gå konkurs og løpe bort fra det hele med et «dessverre, garantifondet vårt er tomt; vi glemte rent å skyte penger inn i det.»
Videre hører det med til saken at Island valgte å kompensere sine egne innskytere i de fallerte banker fullt ut, mens utlendingene ble holdt utenfor. Dette ble nedfelt i den såkalte nødlov, som blant dem som holdt i pennen gikk under kodenavnet «fuck the foreigners.»
Men utlendingene lot seg ikke avspise med det. Det er neppe til å undres over at den nederlandske og den britiske regjering vil ha sine penger tilbake. Islandske myndigheter har da også akseptert det prinsipp at disse pengene skal betales, men man strides om rentebetingelser og avdragsperiode.
Islendingene gjør klokt i å betale. Islandske forretningsmetoder har alt fått et frynsete rykte, og stuerene islandske orretningsmenn, og dem er det tross alt en del av, har sin fulle hyre med å bli tatt på alvor. Det kan være verdt noen kroner å gjenopprette sitt gode navn og rykte.
Det kan da være et plaster på såret at de gjenstående eiendelene i de fallerte islandske banker antagelig langt på vei vil dekke disse forpliktelsene; kanskje så meget som 70 prosent.
Et svensk ordtak sier det slik: «Du skal aga den du älskar.» Ved å gjøre et eventuelt lån til Island betinget av en løsning på Icesave-saken, kunne Norge hjelpe islendingene til den selvforståelse en del av dem åpenbart har behov for.
Mens alt gikk godt, var de islandske bankvikinger folkehelter på Island. Islandske velgere har et kollektivt ansvar for å ha valgt de politikere som så åpenbart ikke var oppgaven voksen nok til at de klarte å tøyle bankvikingene. Det ansvaret bør de ta.
|