Islandske bankvikinger

Kommentar: Rapporten fra Alltingets undersøkelseskommisjon om bankkollapsen på Island er et omfattende og grundig dokument. Den er ikke den slags hvitvask som mange fryktet, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24 13. mars 2010.

13.04.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Rapporten er ikke en anklage i juridisk forstand-den er oversendt til de juridiske myndigheter-men de anklagede er mange og de færreste kommer særlig godt fra det. Alltingsmenn, regjering, sentralbank, finansoppsyn, presse; alle forsømte seg grovt.

Hvordan kunne dette skje? I utgangspunktet var ikke internasjonaliseringen av de islandske banker en forkastelig idé. Island er for lengst kommet til veis ende når det gjelder fiskeriene; det er ikke mer verdier å hente fra havet. For å sørge for en stadig bedre levestandard for en voksende befolkning måtte islendingene finne på noe nytt og fremfor alt unngå å la fiskeriene bli en fattigdomsfelle som absorberte "ledig" arbeidskraft.

Dette forstod islandske myndigheter og stengte langt på vei adgangen til fiskeriene. Det ble bygget kraftverk og aluminiumsfabrikker, og diverse ny industri vokste opp. Den økonomiske vekst fra tidlig i 1990 årene og frem til bankkollapsen var imponerende, og det var kun de siste årene den hadde sine røtter i en finansboble.

At de ennu ikke har havnet i kasjotten vet vi ikke om er på grunn av deres uskyld Hvis internasjonal bankvirksomhet hadde kunnet bidra til diversifiseringen av Islands økonomi, ville den vært høyst velkommen. Det gjorde den også til å begynne med. Islandske banker fant seg en nisje i finansiering av diverse fiskerirelaterte oppgaver.

Der hadde de en viss erfaring og kunnskap. Hvis det hadde stoppet der, hadde kanskje alt vært i orden. Men så tok det av fullstendig. Den fundamentale årsak var den gode tilgang på billige penger i det internasjonale finansmarked. Det gikk godt en stund.

De islandske bankmenn ble nasjonalhelter i særklasse. Sjenerøst støttet de diverse gode formål, de ga personlige lån til de folkevalgte og store bidrag til de politiske partier, kanskje ikke helt uegennyttig.

De var også sjenerøse med seg selv; de bevilget seg gasjer på linje med internasjonale finansfolk for øvrig, og de folkene er jo ikke akkurat kjent for nøysomhet. Lønningene måtte selvsagt være internasjonalt konkurransedyktige.

Nu har de islandske finansmenn gått ledig en stund, men vi har hørt lite om at deres ekspertise er blitt kjøpt opp av andre. At de ennu ikke har havnet i kasjotten vet vi ikke om er på grunn av deres uskyld eller at fru Justitias kverner maler seint men grundig.

Intet er dog så ille at det ikke er godt for noe. I deres velmaktsdager ble de islandske bankmenn sammenlignet med vikingene. De sistnevntes forretningsmodell var kontroversiell allerede i deres egen tid, og de tusen år som siden er gått har ikke gjort den mer stueren.

Likevel har de som brukte vikinganalogien fått ganske rett, om enn på en annen måte enn de selv hadde tenkt. Det positive med den islandske bankkollaps er at den slags forretningsfolk som sto bak bankeventyret har mistet både ære og innflytelse. De typene er ikke lenger toneangivende i det islandske samfunn.

http://e24.no/kommentar/spaltister/hannesson/article3