God helse som avgud

- Vi kan i dag se tegn til at enkelte arbeidsgivere har startet på en vei som kan føre til at ansatte blir fysisk eller kroppslig ekspropriert, skriver professor Odd Nordhaug i en kronikk i Aftenposten 21. desember 2008.

15.01.2009 - Odd Nordhaug

Arbeidsgivere kan snart når som helst teste sine ansatte for nær sagt hva som helst. Fordi de ansatte har godt av det.

Vi kan i dag se tegn til at enkelte arbeidsgivere på flere måter har startet på en vei som kan føre til at ansatte går i retning av å bli fysisk eller kroppslig ekspropriert.

Du får for eksempel med jevne mellomrom beskjed om at du må begynne å sykle til jobben for å bedre din helse, slik at arbeidsgiveren ikke risikerer at du blir syk og borte fra jobben. Du forventes altså å kjøpe din egen sykkel (med mindre du har en fra før) for dine egne penger og risikere liv og lemmer for å sykle til jobben i et land der sykling er ekstremsport på grunn av en så godt som ikke-eksisterende infrastruktur for syklister. Hvorfor? Jo, fordi arbeidsgiveren vil ha mer ut av deg ved at du kommer i bedre fysisk form, kan yte enda mer og være enda mindre syk.

Skjevt bytteforhold

Hvem er det som investerer her, er det arbeidsgiveren? Nei, selvsagt ikke, den eneste som investerer noe og risikerer noe, er du. Dette er hva økonomer og sosiologer kaller asymmetriske bytteforhold. Rent teoretisk er det derfor høyst besynderlig at mange mennesker tar oppfordringer om å sykle til jobben alvorlig og begynner å gjøre det. Hvorfor i all verden gjør de det, når bytteforholdet er så skjevt?

En mulig rasjonell forklaring kan være at noen av dem uansett hadde bestemt seg for å begynne å trene, og så syntes at denne syklingen var en like god idé som alt annet. En annen mulighet er at noen sa til seg selv at det var fint å få et lite spark bak for å komme seg opp av godstolen og få trent litt. Det kan også være at noen føler en virtuell fellesskapsfølelse gjennom å følge slike oppfordringer fra arbeidsgiveren. En fjerde mulighet, og sannsynligvis den viktigste, er av retorisk-ideologisk art. Nøkkelbegrepet her er mild, patriarkalsk overtalelse.

Helsemaksimering

For det ligger jo ingen sanksjoner i det ikke å begynne å sykle til jobben. Det er følgelig tale om en disiplinering, en underkastelse i «det godes tjeneste». Og det gode, det er selveste helsemaksimeringen, avguden vi alle bør strekke oss smidig etter. Hvis vi ikke er svært opptatt av egen helse, er det noe galt med oss. Vi opptrer da etter den rådende helsehegemoniske tenkning usolidarisk, fordi vi kan komme til å belaste helsevesenet. Det er ikke nok at vi betaler skatt, som jo vitterlig er en solidarisk fellesordning for at alle skal ha tilgang til dette vesenet, fordi vi ikke kan vite om vi er blant dem som blir syke eller rammes av ulykker.

Tidligere tenkte folk at sykehuset står der når jeg trenger det, og det er fint. Nå tenker stadig flere at dersom jeg blir nødt til å komme på sykehuset, er det nok i stor grad min egen feil. Jeg har ikke passet godt nok på helsen, jeg har røyket i en del av livet, kostholdet burde nok vært bedre og treningen mer omfattende.

Inngripen i privatsfæren

Vi ser nå også, og kanskje særlig i USA, at arbeidsgivere legger seg direkte opp i ansattes private forhold til sin egen kropp og sine egne vaner. Dette er en inngripen i privatsfæren som mange ikke ville trodd var mulig i et land der den personlige friheten hylles til enhver tid. Men andre, som Theodor W. Adorno, har for lenge siden pekt på USA som et delvis totalitært, eller totalt forvaltet, samfunn. Aksepterer man det, er friheten man til stadighet proklamerer som essensiell, i realiteten rent illusorisk.

Når bedrifter nekter funksjonshemmede, fete og «stygge» mennesker jobb, sparker ansatte som røyker i arbeidstiden og tilbyr gratis mer eller mindre tvungen fellestrening i arbeidstiden, har vi fått en ny form for isme, en blanding av atletiske (kroppsfiksering) og antiseptiske (det urene).

Dette er ikke noe nytt, det nye er at arbeidsgivere som del av personalpolitikken i stigende grad nå utvikler sin egen spesifikke biopolitikk som de anvender på ansatte og søkere til jobber som et virkemiddel for økt effektivitet og lønnsomhet.

Tines biopolitikk

Dagens Næringsliv meldte 29. august i år at landets største melkefettpusher, Tine, «trimmer de ansatte». I et tosiders oppslag med fete typer får vi vite at fire ansatte har gått ned mellom 36,0 og 64,5 kilo: «I fjor oppdaget nyansatt bedriftssykepleier Randi Vassbakk Ajer at flere ansatte på Tine Meieriet Øst Oslo levde farlig. De tre mannlige kollegene i 45-55-årsalderen var overvektige, satt stille hele dagen og spiste usunt... Tines ledelse har ikke tallfestet besparelsene ved friskere ansatte.

- Men vi har helt sikkert spart samfunnet for store summer, sier Vassbakk Ajer.»

Spart samfunnet, javel. Samvirkeselskapet Tine har altså utviklet en biopolitikk i tillegg til sin personalpolitikk. De er ikke alene om det, og det er liten tvil om at mange virksomheter kommer til å følge etter og gjøre det samme. I mange tilfeller kan det selvsagt ha gunstige virkninger for ansatte, men det store dilemmaet er at slike biopolitiske tiltak forutsetter en forutgående og temmelig intim overvåking av medarbeidere.

Det betinger at andre av virksomhetens ansatte nærmest spaner på sine kolleger, hvis ikke ville det være svært vanskelig å finne ut hvem som er i «faresonen». Er man villig, er fagforeningene villig, til å godta at intime fysiske kontroller og målinger foretas av andre ansatte i bedriften, fremfor at de gjøres av helsepersonell med taushetsplikt? For i manges øyne er det i dag den enkeltes feil dersom man skulle oppleve noe så politisk ukorrekt som kropper som forfaller eller aldersrelatert sykdom.

Teste sine ansatte

Hva ender vi opp med? Arbeidsgivere som når som helst kan teste sine ansatte for nær sagt hva som helst? Ansatte som spionerer på og angir andre medarbeidere slik at de skal «få hjelp til å komme seg ut av faresonen»? For det er jo til «deres eget beste». Bedriftsledere som sier opp folk som ikke er villig til å trene jevnlig i treningsstudioet bedriften leier tjenester av? Uanmeldte matpakkekontroller for å sjekke at innholdet holder høy ernæringsmessig standard og ikke rommer noe farlig? Det kan faktisk uten store problemer argumenteres for at alt dette kan være bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Har vi noe valg?

Har vi da noe valg lenger? Kan man under den rådende tidsånd virkelig tenke tanken på å la være å gjøre noe som øker lønnsomheten? For lønnsomhetsretorikken synes i likhet med trygghetstalen i vår tid å ha antatt hegemonisk karakter i det offentlige ordskiftet. Å tale den midt imot har definitivt fått noe tilnærmet blasfemisk over seg. For ikke å snakke om hvis noe fremstilles som både mer trygghetsskapende og mer lønnsomt. Da helliger målene midlene - frihetsberøvelse eller ei.