Ansvarsparadis

Ansvarsfriheten i skatteparadisene gjelder dessverre også miljøskader og alle andre slags forpliktelser, skriver professor Gunnar S. Eskeland i et innlegg i Dagens Næringsliv 29. desember 2009.

29.12.2009 - Gunnar S. Eskeland

Ulykker som Scandinavian Star og Estonia ruver i de små nordiske landene. Når vi har så store tap er det fundamentalt å få vite at det skjedde på tross av all mulig profesjonalitet og ansvarsfølelse. Det blir dypt traumatisk for samfunnet når vi - som i tilfellet med Scandinavian Star - ikke får denne vissheten. Uklarhet om faktisk eierskap et viktig element i den gjenstående uvissheten.

Vi er i Norge vant med å miste både gode folk og formuer på sjøen. Og selv om tapet av en pappa og en bror på fiske er stort, så er det forsonende å vite at de kjente båten, farvannet, og seg selv. Himmelske krefter og ingen andre kan lastes.

Men i viktige sammenhenger må ansvar plasseres. 24. mars 1989 grunnstøtte oljetankeren Exxon Valdez i Prince Williams Sound utenfor Alaska. Husker du at det var en lørdag, så husker du også at skipperen ikke var fullkomment edruelig, og ikke edru den ettermiddagen. Ettertidens forskning har vist at det er en signifikant «lørdagseffekt» i oljeulykker med skip.

Kapteiner har - de må ha - stort ansvar, og det er i hovedsak ikke vanskelig å forene med fornuftige incentiver. Under et forlis er gjerne kapteinen selv eller i det minste jobben hans truet. Og i tillegg har vi både normer (kvinner og barn først, skipperen sist) og lovverk som assisterer. Vi vet hvem som var sjefen ombord.

Men ansvar hviler også på dem som lot kapteinen være kaptein og lot skuta seile. Kapteinen er tross alt bare en alminnelig lønnsarbeider, med grenser for hva han faktisk kan bære av ansvar. Det å håndtere begrensninger i ansvar er trolig en av den moderne verdens største kilder til fremskritt.

Interessant nok sto navnet til et stort oljeselskap - Exxon - med store bokstaver på skutesiden. Det har konsekvenser.

Først har oljeselskapet og dets eiere båret ansvar i form av erstatning, opprydning og renommé. Dernest tar parter med stor ansvarskapasitet nå slike aktiviteter mer alvorlig. Og myndigheter - USA for eksempel - stiller høyere krav direkte og til ansvarskapasiteten bak, i form av eierskap og garantier.

Men én konsekvens er at store industriforetak avstår, og lar oppgaver som oljefrakt gjøres av uavhengige tredjeparter. En grunn til dette er nok at uavhengige transportører kan gjøre dette bedre og billigere, inkludert miljømessig. Noen norske selskap var blant de første uavhengige transportører som viste at de kunne bære USAs tøffere ansvarskrav, noe som krever profesjonalitet, soliditet og tillit.

Men en annen grunn til tredjepartenes vekst, er at man helst holder store verdier adskilt fra det store potensielle ansvaret. Denne tendensen lar seg ikke så lett bekjempe, men er nok viktig, ikke minst av hensyn til de aktørene som håndterer ansvar profesjonelt.

Eksemplene med skipsfart, menneskeliv og miljøverdier er bare en enkel illustrasjon på verdien av å kunne plassere ansvar. Det er ikke slik at vi bærer rundt melkespann enkeltvis lenger. Aktører som transporterer for oss, forvalter sparepengene våre, lager maten vår og driver sykehusene våre trenger å kunne avgi løfter om kvaliteten i sine operasjoner.

Og i viktige sammenhenger må vi kunne følge opp for at ansvarlighet skal dyrkes frem.

En del av de såkalte skatteparadisenes rolle ligger i at de bistår i å begrense en aktørs skatteforpliktelse, gjerne på helt lovlig vis. Men en annen rolle er knyttet til at aktører ønsker å begrense eller unndra seg andre krav også. Igjen kan det være lovlig eller ulovlig.

Kapitalfluktutvalget påpeker at det lovlige gjerne assisterer det ulovlige, og spesielt gjennom skjerming mot innsyn. Ansvaret hører sjelden hjemme i et skatteparadis - der er det lite gjort og lite å hente. Men siden man må dit for å gå videre er det ødeleggende hvis alt stanser der.

Tøffe stater med gode institusjoner - som Norge og USA - har en vanskelig oppgave, men vil ofte lykkes når de søker å plassere ansvar. Det samme gjelder andre ressurssterke fordringshavere. De som neppe vil lykkes, er forulempede som fattige etterlatte, naturskatter, skattebetalere eller forretningspartnere i et fattig afrikansk land. Om de finner et uthulet palass så vet de at «eieren» og innmaten og vel så det er fløyet ut over mange år. Dette vinduet trenger ikke stå på vidt gap.

Det er på ingen måte bare «myke hensyn» som barneskoler og økosystemer som avhenger av at ansvar kan plasseres. Moderne samkvem, høy livskvalitet og alminnelig næringsvirksomhet bygger på at vi kan avgi løfter og opptre profesjonelt.

En koordinert og fast håndtering av skatteparadisene fra rike lands side er på ingen måte noen trusel mot en sunn konkurranse om forretningsvirksomhet mellom land. Tvert imot.