Pusekatt på Wall Street

Krisen vil nok på begge sider - og i verden - gi oss institusjoner med større handlekraft, skriver professor Gunnar S. Eskeland i en kronikk i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober.

22.10.2008 - Gunnar S. Eskeland

Bankene vakler, og verdens stater kommer løpende med penger i bøtter og spann. Men blir det på Wall Streets premisser eller "Main Street's"? Nå får amerikanerne smertelig erfare hva det koster å ha en svak stat; de har bevisst bygget dens begrensninger. Også europeerne har en svak stat. Vi er alle dårlig rustet til å lære av Japans impotens på 90-tallet.

Det er noe forfriskende effektivt ved eiendomsrett og avtalefrihet i en moderne kapitalistisk stat. Hvis du har verdier - et hus, en fiskeskøyte eller en bank - og ikke møter dine forpliktelser, mister du kontrollen over disse verdiene. Dine kreditorer trenger ingen muskuløse nevøer for å hevde sin rett. Og du på din side trenger ikke frykte for kneskålene dine. En sterk, men ganske passiv statsmakt bistår kjølig i overdragelsen av kontroll.

Konkurslover bestemmer hvor mye du får beholde. Staten bistår kreditorene, men sender også "kavaleriet" til din unnsetning om du trues av kreditorene, før slagsmålet starter. Tilbake står du ribbet, men ikke skamslått. En slik sterk stat har gjort en ansvarsdeling, som er fundamental for vår velstand, mulig.

Amerikanske institusjoner har bløtere puselabber og er spakere mot skyldner; tidvis får konkursrammede beholde sine prangende palasser. Men kapitalismens kvaliteter overlever slike forskjeller.

En slik stats styrke ligger i lovens bånd og maktfordeling. Om jeg mister huset mitt eller du mister banken din, er uavhengig av hudfarge, slekt og nettverk. Og det er typisk effektivt at voksne fratas kontroll over aktiva - og spesielt banker - hvis de ikke kan møte sine forpliktelser, selv om du og banken du leder, kan være uten skyld. Når kapitalismens institusjoner skjelner mellom uflaks, svindel og inkompetanse, er det neppe hverken skarpt eller rettferdig. Overdragelsen er likevel effektiv.

I Wessels saftige dikt "Smeden og Bageren" er smeden ansvarlig for et mord og burde henrettes. Men smeden er så sterk og nyttig. Det er mer bekvemt å avrette en baker, siden byen har to bakere. Når mange banker svikter, blir staten svekket. Først fordi det er tyngre for staten å ofre systemet enn en bank, dernest fordi enkeltbankens ansvar er mindre og statens større.

For et land er det ikke ubekvemt, men uansvarlig å risikere banksystemet. Det at statens institusjoner og politikk gjerne er medvirkende, kan forme og true intervensjonen. På 90-tallet tok en sterk norsk stat over banker som ikke kunne møte sine forpliktelser, og skjøt inn ny egenkapital. Eierne ble ikke-eiere, og banksjefene ble ikke-sjefer. Det krevde styrke å stå imot det presset fra ydmykede organisasjoner og utestengte eiere. Verdien - og den er nå etablert - ligger i en diabolsk presedens: Eierne har ansvar for forretningsrisiko, også det offentliges eventuelle dåder og udåder. Våre samfunn har langt på vei lykkes med å avgrense de sterkes ekspropriasjonsmuligheter. Men privat sektor må bære risikoen for det gjenværende handlingsrom.

De amerikanske stater fødtes som et skatteopprør, under slagordet "Ingen skatt uten representasjon". Amerikanerne frykter en sterk stat og skapte en uambisiøs og svak føderasjon. Frykten for ekspropriasjon sitter dypt: Staten fikk ikke engang en inntektsskatt å trekke på og får ennå ikke monopolisere våpenmakt. De gangene staten har opptrådt med styrke, har den gjerne omgått grunnlovens begrensninger.

Amerikanerne frykter en sterk stat, og spesielt en som trenger inn i private sfærer. Derfor skal staten i Bernankes og Paulsons skikkelse redde bankvesenet ved å kjøpe varene de har i hyllene sine, selv da den kjøper råtne epler som ingen andre vil ha. For europeere blir det veikt å tilføre vaklende giganter skattebetalernes midler uten å kreve kontroll. USAs redningsplan tilbyr egenkapital på Wall Streets premisser, uten stemmerett, styrerepresentasjon eller utbetalingsbegrensninger - ingen maktovertagelse, slik en har sett i Norge og i England.

Amerikanerne på sin side undres over at europeerne ikke har en sterk stat. Nasjoner skjelver og redder "sine" banker. Det blir mange kokker og mye søl - om ikke mer enn i USA. Europeerne har en sentralbank uten finansminister og mange sentralbanker med hver sin. Det blir veikt overfor selvforsterkende problemer. En sovjetaktig fremvisning av brannbiler i kortesje kunne forhindre branner som ikke kan slukkes hver for seg.

Så vi har begge statsstrukturer som i utgangspunktet er svake - med svakheter som ellers er attråverdige. Krisen vil nok på begge sider - og i verden - gi oss institusjoner med større handlekraft. Det betyr trolig større vekt på den utøvende myndighet. For mange europeere vil det være gledelig om vi får se en amerikansk stat som innenlands bedre kan utfordre særinteresser, som i dagens kamp mellom Wall Street og "Main Street". For mange amerikanere vil det være gledelig å se et Europa som i større grad kan handle koordinert og ta ansvar.