Dramaet i Detroit

- Amerikanerne er neppe kulturelt spesielt langsiktige, men vil kanskje av institusjonelle grunner forbløffe verden med sin langsiktighet, skriver professor Gunnar S. Eskeland i en kronikk i Dagens Næringsliv 26. november.

26.11.2008 - Gunnar S. Eskeland

Spørsmålet om hvor langsiktig man kan være, er sentralt i både økonomisk teori og i aktuell politikk. Et eksempel er klimapolitiske spørsmål, med uenighet nettopp om hvilken vekt vi kan legge på hensyn langt frem i tid. På denne måten er dagens spill rundt finanskrisen relevant for mange spørsmål.

For markedskreftenes entusiaster burde det ikke være tvil: Det er sentralt for kapitalismens dynamikk at bare de selskapene som kan svømme, får luft. Tukler vi med dette, får vi hvalrosser som ikke er svømmedyktige - og en byrde for alle. Men det går godt an å modifisere dette standpunktet: Vi kan beskytte og subsidiere virksomheter på grunn av læringseffekter, kvinneandeler, ringvirkninger og landskapsvern - for å nevne noe.

Motstanden mot "selskapsvelferd" sitter ganske dypt i mange kretser, både på venstre- og høyresiden. Motstanderne foretrekker den gode disiplin i å lukke statens ører for bedriftenes bønner om hjelp. Da blir staten ikke så lett å gå til. Muligheten for å gå til staten kan jo godt korrumpere både staten og kapitalismens mekanismer, kjære som de begge er. Uttrykket "kreativ ødeleggelse", som ble brukt av økonomen Joseph Schumpeter, peker på viktigheten av at noen selskaper dør i konkurransen, og skylles bort. Ellers vil gammel kapital blokkere for nyskaping.

Man kan hevde at den aldrende amerikanske bilindustrien har søkt avskjed ved ikke å lage bedre og mer miljøeffektive biler. Da blir det like absurd å redde disse bilprodusentene som det ville være å la dårlige ingeniører planlegge landets broer eller miljøpolitikk. Det interessante er imidlertid hvorvidt tanker om statlig hjelp kan ha gjort selskaper og aksjonærer selvtilfredse og sløve. I så fall har motstanderne av "selskapsvelferd" et viktig poeng.

Det er ikke vanskelig å lage gode argumenter for å redde Detroit denne gangen. Konkurser vil ramme uskyldige, og den første generasjon av ringvirkninger vil være store og negative.

Det å nekte å redde GM, Ford og Chrysler kan betraktes som en langsiktig investering. Den kan godt være for kostbar. Man "ofrer" gjennom lidelse nå, og den langsiktige gevinsten - om den finnes - er en forsterket tillit til markedets disiplin og statens selvdisiplin. Staten markerer at arbeidsplasser trygges gjennom å produsere noe som kan selges. En slik markering koster, realøkonomisk gjennom ledighet, men fremtidige arbeidere i femti stater kan potensielt få glede av den. I motsatt fall, hvis størrelse beskytter, vil store bedrifter ikke bare stå overfor sløv disiplinering i markedet, men i politikken også.

Hvis USAs politikere kan tåle å ofre tre selskaper av denne størrelsen, kan det hende at Sverige eller Frankrike ville og burde ha reddet dem. Hvis dette er riktig, er kanskje store stater eller koalisjoner av stater generelt mer langsiktige. Det gir i så fall en tilleggsdimensjon til internasjonalt samarbeid. Amerikanerne er neppe kulturelt spesielt langsiktige, men vil kanskje av institusjonelle grunner forbløffe verden med sin langsiktighet.

I Europa kan mange forhold gjøre det vanskelig å prioritere på lang sikt. Land som Island og Frankrike kommer lettere dit hvor kortsiktige hensyn blir tvingende. Statens styrke kan være en byrde, siden den sterke kan avkreves mer. Norge er et lite land, men vi har tradisjoner for å arbeide med langsiktige aktiva - tømmer og fosser og båter og hus. Og vi har en spesialisert økonomi, så politikere fristes ikke lett til slik beskyttelse som gir oss et høyere kostnadsnivå. Nasjonalstatens mangslungne involvering i økonomien kan gjøre langsiktighet vanskelig. Spesielt når det er et spørsmål om å la markedet få det siste ordet.

Ser vi mot et problem der langsiktighet er alfa og omega - klimaproblemet - må vi ha øynene åpne for alt som kan gi politikken langsiktighet. Europeiske staters klimapolitikk er imponerende, men ikke i sin langsiktighet. Også amerikanerne har til gode å imponere på dette området.

Samarbeid på tvers av stater er nok vesentlig, men om eksemplet bærer, har amerikanere, engelskmenn og norske EU-kritikerne rett når de ber om et respektfullt samarbeid med en avgrenset statsmakt.

"In the long run, we're all dead", sa den engelske økonomen John M. Keynes når han advarte mot overdreven vekt på langsiktige hensyn. Kanskje er det den strie nordamerikanske opprøreren som svarer engelskmannen; "speak for yourself".