Spår forskermangel

Kvalitetsreformen fører til knallhard kamp om studentene og fare for mangel på kvalifisert personell til forskning og undervisning, viser ny forskning fra Norges Handelshøyskole.

13.08.2007 - Knut André Karlstad

Katarina Østergren og Inger Stensaker frykter et klasseskille i norsk høyere utdanning.
FOTO: Helge Skodvin og Eivind Senneset

Offentlige reformer blir stort sett møtt med passivitet, defensive holdninger og motstand. Men for utdanningssektoren ble Kvalitetsreformen startskuddet på store endringer, og nye muligheter for norske høyskoler og universiteter.

Katarina Østergren og Inger Stensaker ved Norges Handelshøyskole (NHH) la lørdag frem en forskningsartikkel som tar for seg endringene som oppstod i kjølvannet av Kvalitetsreformen.

Tre veier til Rom
Rapporten viser at norske høyskoler og universiteter har valgt tre forskjellige strategier for årene fremover: De små regionale høyskolene velger en nisjestrategi, hvor de spesialiserer seg innen en mindre nisje. De forsøker å øke antallet studenter innen dette området og kutter ned på forskningen.

Omtrent halvparten av norske høyskoler har et uttalt mål om å oppnå universitetsstatus, og har dette som strategi. Disse høyskolene må bruke store ressurser på å bygge opp master- og doktorgradsprogrammer i henhold til universitetskravene. Høyskolene får ikke ekstrabevillinger for å gjøre dette og må finansiere disse programmene gjennom store studentkull på bahelornivå, noe som kan gå utover kvaliteten på disse studiene. I over halvparten av alle de statlige høgskolene går man med universitetsplaner. Agder er den siste i rekken som har blitt universitet.

De allerede eksisterende universitetene og de vitenskaplige høyskolene har valgt en internasjonaliseringsstrategi og sikter nå på å måle seg med utdanningsinstitusjoner i Europa. Internasjonale skolerangeringer og forskningspublisering har blitt viktig. De gjør veldig mye for å bli bedre på forskning, og bli skikkelig gode på noen områder, ifølge Østergren.

Klasseskille og professormangel
En av farene med denne utviklingen er at vi kan ende opp med et klasseskille i norsk høyere utdanning. De eksisterende universitetene vil søke å hevde seg i internasjonal forskning og tilby flere små, spissede eliteprogrammer. Siden utdanning i Norge i stor grad finansieres på bakgrunn av studentmasse vil de nye universitetene være nødt til å satse på stor gjennomstrømning av studenter for å finansiere universitetsdriften.

For årene fremover spår forskerne sterk konkurranse om studentene, og ikke minst om kvalifisert personell til forskning og undervisning. Det å bygge opp og drifte nye master- og doktorprogrammer krever store administrative ressurser. - Det blir tøffere for de små høyskolene, og vi får se hvem som overlever. For å bygge opp de nye universitetene blir det veldig konkurranse om kvalifiserte folk, og det kan svekke den norske forskningen, tror Østergren.

Blir det problematisk å få nok studenter til å fylle de nye universitetene og høyskolene?

Det finnes mange studenter i verden, og det er lett for norske skoler å ta inn studenter fra for eksempel Kina. I Bodø tar man inn mange russiske studenter. Men det er ikke lett å skaffe kompetente professorer fra for eksempel USA. Norge er kjent for å ha god kvalitet på utdanning, men også kjent for lave lønninger i denne sektoren. Det blir med stor sannsynlighet utilstrekkelig med folk som kan forske og undervise, konkluderer hun.