Minst mobile i Norden

Yngre norske forskere er minst mobile i Norden. Få skifter fagmiljø etter fullført doktorgrad og enda færre søker seg til utlandet for post doc.-opphold. Det kan føre til dårligere forskning på lang sikt.

28.11.2005 - Stig Nøra

Strengere karanteneregler kan øke mobiliteten blant norske forskere, mener Fred Schroyen. (Foto: Stig Nøra)

Det mener NHH-professor Fred Schroyen som har forsket på mobiliteten blant norske forskere.

Dårlig informasjon om stipend- og jobbmuligheter, høy gjennomsnittsalder for doktorandene og mye egenrekruttering ved institusjonen kan forklare den lave mobiliteten, sier han.

Mens norske forskere er på bunn i Norden, er de midt på treet sammenlignet med andre europeiske land. Det viser Schroyens forskningsresultater som er publisert i en artikkel i Økonomisk Forum.

Svekker forskningen
Han mener det er uheldig at norske forskere i stor grad går fra doktorgrad til forskerjobb ved samme institusjon.

- Egenrekruttering har vært betydelig både ved NHH og andre akademiske institusjoner i Norge og dette kan på lang sikt undergrave kvaliteten på forskningen, sier Schroyen.

Gjennom utdanningen blir doktorgradskandidaten innviet i lærestedets oppfatning av virkeligheten, mener Schroyen

- Ansetter instituttet sine egne kandidater, er det fare for at andelen av folk med konforme oppfatninger blir for stor og at instituttets potensial til å lære mer om virkeligheten blir undergravet.

Trenger kritiske blikk
- En forutsetning for vitenskapelig fremgang er at forskere ikke bare utvikler tanker og ideer og tilegner seg erfaringer, men også at disse utveksles og utsettes for kritisk evaluering. Derfor trenger man forskere med ulik bakgrunn.

Han mener økt mobilitet kan bidra til mer dynamiske forskningsmiljøer med høyere gjennomstrømming av nye impulser og ideer.

Stor fordel for forskerne
Det er ikke bare institusjonen som tjener på økt bevegelse av akademisk arbeidskraft, det er også mye å hente for den enkelte forsker.

- Et nytt forskningsmiljø vil kunne stimulere en kritisk holdning til det som ble tatt for gitt ved det gamle lærestedet. Det nye fagmiljøet kan også bidra til et kritisk blikk på egen forskning, sier Schroyen.

Selv kom han til NHH for 10 år siden på et EU-stipend som skulle stimulere til økt mobilitet. Schroyen er født og oppvokst i Belgia og tok deler av utdanning ved LSE.

Ung og åpen
Han erkjenner at det er flere ulemper med å skifte arbeidssted. Hensynet til familie og barnas skolegang veier tungt for mange forskere som vurderer å flagge ut.

- Derfor er det så viktig å reise ut når man er ung. Desto eldre man blir desto vanskelige blir det å flytte på seg, både nasjonalt og internasjonalt, nettopp på grunn av familiesituasjonen, sier Schroyen.

Han påpeker at gjennomsnittsalderen ved disputas ved for eksempel NHH ligger på 36 år for perioden 1999-2005. Disputasalderen må derfor ned for å øke mobiliteten.

Rent faglig er det også mer å hente som ung. - En juniorforsker er mer åpen for nye ideer og metoder enn en seniorforsker som har etablert sitt eget forskningsprosjekt. Faglige impulser har en større effekt på en juniorforsker.

Kamp om de beste
I tillegg til høy disputasalder, er heller ikke veiledere og ledelse flinke nok til å informere om stipendmulighetene og utvekslingsprogram som skal stimulere til økt mobilitet, mener Schroyen.

Det er også hard konkurranse om de beste kandidatene, og mange institusjoner vil gjerne beholde de beste selv. Men for det nasjonale forskningsmiljøet som helhet er det en gevinst at yngre forskere flytter på seg.

- Mobilitet er et kollektivt gode og utfordringen er å skape rammebetingelser slik at det enkelte instituttet bidrar til det, sier han.

God reklame
I tillegg til å kunne tiltrekke seg frisk blod vil eksport av egne gode kandidater være god reklame.

- Kan man tenke seg en bedre reklame for sitt doktorgradsprogram enn det å liste opp alle universitetene der kandidatene har fått jobb? En publikasjon i de beste tidsskriftene oppfattes som en seier, det burde også vært en seier hvis en doktorgradskandidat blir tilbudt stilling ved et fremragende institutt i Norge, Norden eller verden for øvrig, sier Schroyen.

Strengere regler
Han mener de ulike institusjonene må sette i gang tiltak for å øke mobiliteten. Gode nordamerikanske og europeiske universiteter har strenge karanteneregler etter fullført doktorgrad. Karantenetiden kan variere fra 5 år til livstid.

- En myk form for karantenesystem kunne fungert for noen fagdisipliner i Norge, hvis de store utdanningsinstitusjonene inngår en avtale om utveksling av kandidater. Det kunne for eksempel vært et krav om 2 år ved en annen institusjon i Norge eller i utlandet, før du kunne søke på en stilling ved samme sted du tok doktorgraden.

Schroyen foreslår å prøve en slik ordning ved de samfunnsøkonomiske instituttene ved UiO, UiB, NTNU, BI og NHH.

Les mer i Økonomisk Forum 6/59 (september 2005), s. 4-11