Foreslår å fjerne rentefradraget

Terje Hansen går i en kronikk i Dagens næringsliv i dag inn for å vurdere å fjerne rentefradraget. Han ser det som beste løsning i det han kaller et valg mellom pest og kolera for rentemøtet i Norges Bank onsdag. Innlegget gjengis her:

27.06.2005 - Asle Haukaas

Avikl skattefradraget for renteutgifter for personlige skatteytere

av professor emeritus Terje Hansen

På onsdag skal hovedstyret i Norges Bank ta standpunkt til om styringsrenten skal endres eller ei. En renteheving på 0,25% har lenge vært forventet. Sveriges Riksbank satte 20. juni ned styringsrenten med 0,5%. Forventningene i Euroområdet og Storbritannia går i retning av kutt i styringsrentene. Det er derfor ikke lenger åpenbart at Norges Bank vil heve renten.

Norges Bank har to viktige sidehensyn i tillegg til inflasjonsmålet, når styringsrenten skal fastsettes, nemlig valutakursutviklingen og kredittetterspørselen fra husholdningssektoren.

Den norske kronen har det siste året styrket seg mot valutaene til våre største handelspartnere.

Konkurranseevnen til konkurranseutsatt sektor har derfor blitt vesentlig redusert. Vektlegges dette sidehensynet på onsdagens rentemøte bør i alle fall styringsrenten ikke økes. Kanskje den i stedet bør reduseres med 0,25%.

Det lave rentenivået på boliglån har de senere år ført til en sterk vekst i kredittetterspørselen fra husholdningssektoren. Et karakterisk trekk ved dagens boligmarked er de mange i etableringsfasen, som anskaffer meget kostbare boliger med minimal egenkapital. Den store etterspørselen etter boliger har ført til en eksplosiv prisutvikling. Det skal ikke mye fantasi til å se hva konsekvensene på sikt vil kunne bli. Det er etter min vurdering åpenbart en fare for at vi innen 5-7 år kan få et priskrakk på boliger og en gjentagelse av finanskrisen vi hadde på slutten av 1980-tallet. Vektlegges faren for finanskrise bør Norges Bank åpenbart heve styringsrenten og signalisere forsatte renteøkninger utover høsten.

På onsdagens rentemøte står således hovedstyret i Norges Bank ovenfor valget mellom pest og kolera.

Økes styringsrenten samtidig som banken varsler fortsatte renteøkninger utover høsten, dempes sannsynligvis etterspørselen etter lån til boliger. Derved reduseres sannsynligheten for en fremtidig finanskrise. Prisen er ytterlig svekket konkurranseevne for konkurranseutsatt sektor.

Holdes renten uendret eller reduseres med 0,25%, samtidig som man varsler at det ikke vil være aktuelt med ensidige norske renteøkninger utover høsten, svekkes valutakursen og konkurranseevnen til konkurranseutsatt sektor styrkes. Problemet med dette scenariet er at sannsynligheten for en fremtidig finanskrise øker.

Hva er så løsningen på rentedilemmaet? Jo at skattefradraget for renteutgifter for personlige skattytere avvikles. Jeg skulle anta at den typiske lånekunde i dag har en snittrente på sine lån på 3,5%. Dersom man avskaffer skattefradraget for renteutgifter og Norges Bank holder styringsrenten uendret på 1,75%, vil lånerentene i praksis forbli uendret på i snitt 3,5%. Lånekostnaden for personlige låntakere vil i praksis bli den samme som om lånerenten hadde blitt hevet til 5%, men med 28% skattefradrag for renteutgifter.

Sannsynligvis er 5% et nødvendig rentenivå for å dempe kredittetterspørselen fra husholdningssektoren, dersom skattefradraget for renteutgifter opprettholdes. Dette svarer for øvrig til en økning i styringsrenten til anslagsvis 3,00%.

Avviklingen av skattefradraget for renteutgifter vil gi det offentlige anslagsvis 14 milliarder kroner i økte skatteinntekter med dagens rentenivå. De økte skatteinntektene gir grunnlag for kompenserende tiltak for å gjøre en slik skatteomleggingen politisk gjennomførbar. Aktuelle tiltak kan være økt barnetrygd og økte bevilgninger til gjennomføring av barnehageforliket. Antydningsvis 4-6 milliarder kroner burde således kunne tilbakeføres til barnefamiliene. Av de økte skatteinntektene til det offentlige vil en del gå til kommunesektoren og således styrke kommunenes økonomi.

Taperne i dette opplegget vil være de som har finansiell sparing i form av bankinnskudd, obligasjoner ol. De vil oppleve en vesentlig mindre gunstig fremtidig renteutvikling på sin sparing. Formuesbeskatningen av slik sparing er urimelig og leder blant annet til samfunnsøkonomisk sett lite ønskelige overinvesteringer i boliger og fritidshus. 3-4 milliarder kroner bør kunne avsettes til en lemping av formuesbeskatning av eiendeler som bankinnskudd, obligasjoner ol, eksempelvis ved at det gies en rabatt ved formuesligningen på slike eiendeler på 70%.

Det er selvfølgelig de politiske myndigheter som utformer skattepolitikken. Hovedstyret i Norges Bank burde, etter min mening, understreke det dilemma man står ovenfor når styringsrenten skal fastsettes. Banken burde videre peke på at en avvikling av skattefradraget for renteutgifter i større grad ville gjøre det mulig å frikoble de to viktige sidehensynene, konkurranseevnen i konkurranseutsatt sektor og veksten i husholdningssektorens låneopptak. Jeg tror for øvrig at det vil være flertall på Stortinget for en avvikling av skattefradraget for renteutgifter kombinert med en kompensasjonspakke som skissert ovenfor. Det er vanskelig å se hvorfor kjøp av luksusboliger skal subsidieres via skattesystemet.