- Kollegasamtaler bør være obligatoriske

SNFs direktør Per Heum er overbevist om at økt bevissthet om kommunikasjon og samhandling i fagmiljøet fører til bedre resultater for forskningen, og mindre utbrenthet. - Vi må finne en god form på for eksempel kollegasamtaler, sier han.

23.02.2000 - Elin F. Styve

- Kollegasamtaler bør finne sted med jevne mellomrom, for å ha en fast møteplass eller forum for å ta opp forhold rundt den enkeltes arbeidssituasjon, trivsel, karriereplaner, ansvarsområder eller private forhold som kan påvirke arbeidssituasjonen, sier Per Heum. Han velger å kalle det kollegasamtaler i stedet for medarbeidersamtaler, fordi det i et forskningsmiljø kan virke litt påtatt med over- og underordnet-relasjoner.

Per Heum er en av innlederne på kommunikasjonsseminaret for vitenskapelig ansatte ved NHH 27. mars.

Usikre på personalbehandling
- Instituttstyrere eller forskningssjefer får gjerne et personalansvar i fanget uten å ha trening i personalbehandling. Mange vil nok føle seg usikre på hvordan de skal angripe situasjonen. Det er også en utfordring å få medarbeiderne motivert for kollegasamtaler, noen vil nok grue seg, fordi de tror at "nå skal sannheten komme for en dag". Men kollegasamtalen skal ikke være en oppsamlingstime for å ordne opp i ting - det må man gjøre etterhvert.

- Kollegasamtalen skal gi muligheter til å finne løsninger på det som kan gjøre hverdagen bedre for den enkelte og dermed for hele forskningsmiljøet, og en anledning for begge parter til å snakke fritt og fortrolig. Også medarbeiderne må forberede seg på samtalene, og være villig til å gi noe av seg selv. Samtalene bør være faste og obligatoriske, og må følges opp. Jeg er klar over at det vil koste både tid og krefter for dem med personalansvar, men jeg ser på dette som en viktig prioritering.

Motvirker utbrenthet
Utfordringen er å få den enkelte forsker til å fungere som en del av et miljø, mener Heum.
- Individualisme vil vi finne blant forskere uansett, men det er viktig å se at man sammen med andre kan klare å skape noe bedre enn om man stod kun på egne ben. Jeg tror at størst grad av utbrenthet vil man kunne finne blant de personene som er overlatt helt til seg selv.

Heum ser en tydelig forskjell på miljøene ved NHH og SNF når det gjelder rammene for forskningen. - Enkelt sagt er det lettere for forskere som jobber på rene statsbevilgninger å holde på for seg selv, uten å involvere andre. I vår kontekst, hvor vi selv må skaffe finansiering for vår forskning, konfronteres vi mer med prosjekter hvor vi må jobbe sammen med flere personer. Det lønner seg også for oss å gå sammen om prosjekter, det kan gi oss en ekstra tildeling av ressurser. Hvis vi skaper noe, får vi penger. Hittil har mye ved NHH dreiet seg om kampen om ressurser mellom instituttene.

- Alle bidrar til resultatet
Utfordring nummer to i følge Per Heum, er forholdet mellom forskere og administrativ stab.

- Enkelte forskere ser på seg selv som verdiskaperne, og på teknisk/administrativt (T/A)-personale som en ren kostnad. Vi må finne aksept for hva hver enkelt bidrar med i forhold til det totale resultatet. Er det en svikt noe sted, er det et problem for hele organisasjonen. Spenningsforholdet er likevel viktig å ha i denne typen organisasjoner, for å forhindre at administrasjonen skal vokse seg uforholdsmessig stor, avslutter han.