Betenkelig buffer

Finn E. Kydland mener forutsigbar finanspolitikk, heller enn pengepolitikk, er helt nødvendig for å bedre produktiviteten i eurosonen: - På meg virker en kapitalbuffer unødvendig, sier han.

03.11.2014 - Ellen Balke Hveem. Foto: Helge Skodvin

- Jeg tror finanspolitikk er mye viktigere enn monetær politikk. Det har vi sett i andre land, og det vil jeg tro er tilfelle for Norge også. Jeg har liten tro på at kapitalbufferen er et særlig nødvendig tiltak, forteller Finn E. Kydland.

Oppblåste bankproblemer

Formålet med den motsykliske kapitalbufferen er, ifølge Norges Bank, å gjøre bankene mer robuste overfor utlånstap. Intensjonen er å dempe faren for at bankene skal redusere kredittgivningen i en nedgangskonjunktur.

Nobelprisvinneren fra 2004 er æresdoktor på NHH og var førsteamanuensis ved NHH på midten av syttitallet.

Kydland tror betydningen av bankproblemene i USA er noe oppblåst, og at nedgangen var mer drevet av investeringer. Størstedelen av årsaken ligger ifølge Kydland i usikkerhet knyttet til fremtidig finanspolitikk, ikke fremtidig pengepolitikk.

Oppbygging av statsgjeld

- Allerede før denne finanskrisen var det studier som viste at de amerikanske skattene antageligvis måtte opp med fire til fem prosentpoeng, ellers ville budsjettet falle sammen. Deretter førte finanskrisen i seg selv til stor oppbygging av statsgjeld. Bedrifter er nok bekymret for at skatteøkningen hovedsakelig må falle på dem. Tidsinkonsistensinnsikt sier at det er mest sannsynlig, mener han.

Han tror ikke potensialet for finstyring er der, og heller ikke at det offentlige er særlig flink til å finstyre bankene.

- Det som er viktigst, er at bankene finansierer innovativ aktivitet, for eksempel entreprenører. Hvis denne typen finstyring har den bivirkningen at innovativ aktivitet påvirkes i negativ retning, vil ikke det være særlig bra, påpeker han.

Problematisk produktivitet

Kydland ser til andre europeiske land for å finne flere eksempler på feilslått finanspolitikk.

- De skylder på euroen for å forklare problemene sine, og det er jo fullstendig tullete. Hovedproblemet i eurosonen er at produktiviteten i land som Italia, Spania og Portugal sank til null i begynnelsen av nittiårene og har vært null i over tjue år. Det var lenge før eurokrisen kom. Det første jeg ville undersøkt, var om det ble innført konkurransehindrende regler i de landene, og om dette førte til stansen i produktivitetsveksten.

Kydland mener det kan være farlig å innføre regler som gjør det vanskeligere for produktivitetsskapende entreprenører å drive på med sine aktiviteter.

- Det er blitt mye vanskeligere for små til mellomstore bedrifter i for eksempel Spania å få lån. I den grad for eksempel en kapitalbuffer kan ha en sånn virkning, vil det være betenkelig, påpeker Kydland.

Irland klarte det

Irland er et godt eksempel, mener Kydland. Han mener landet gjorde sitt beste for å bli kvitt usikkerhet rundt finanspolitikken på begynnelsen av 90-tallet ved å garantere samme skattesats i mange år fremover for bedrifter som valgte å etablere seg.

Kydland mener nettopp forutsigbar finanspolitikk, heller enn pengepolitikk, er helt nødvendig for å bedre produktiviteten i eurosonen.

- I motsetning til Spania, Portugal og Italia er Irland et av de landene som har klart seg siden 1990. Selv om ting har sakket akterut i Irland, er produktiviteten fortsatt høy. Omtrent 40 til 50 prosent høyere enn i de andre tre landene. Hvis Italia, Portugal og Spania ikke kan finne ut hvordan de skal øke produktiviteten, kommer de til å ha problemer i lang tid fremover.

Denne saken er hentet fra NHH Bulletin nr. 3/2014.

Foto: Helge Skodvin