Sjakkmatt av Reitan?

Det kan synes som om Reitan bruker konkurranselovens regler som brekkstang i kampen om distribusjons av bøker, skriver professor Lars Sørgard i DN 15. april.

22.04.2014 - Lars Sørgard

Bladcentralen og Interpress er begge distributører av bøker og blader til dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner (kalt massemarkedet). Bladcentralen er klart størst, og de fire største forlagene er deleiere.

Interpress er eid av Reitan Convenience, og er dermed i samme konsern som Rema 1000, Narvesen og 7-Eleven. Nylig sa Narvesen opp sin avtale med Bladcentralen, og Narvesen ønsket at Interpress skulle distribuere bøker fra de fire forlagene som er medeiere i Bladcentralen. Men svaret fra forlagene var nei.

Konkurranseregler som brekkstang

Etter det vi har forstått var dette medvirkende til at Reitan klaget Bladcentralen og de fire forlagene inn til Konkurransetilsynet. Som kjent gikk Konkurransetilsynet for kort tid tilbake til bevissikring hos disse aktørene, og begrunnet det med at det var bekymret for leveringsnekt.

Reitan har følgelig sagt opp avtalen om leveranser fra Bladcentralen, for så i neste omgang å be om de samme leveransene fra forlagene via deres egen distributør Interpress. Når selskapet så får nei, løper det til Konkurransetilsynet og klager.

Det kan synes som om Reitan bruker konkurransereglene som en brekkstang i kampen om distribusjonen av bøker. Hvorfor kan Reitan holde på slik, mens forlagene samtidig utsettes for razzia?

Selskaper med ulike posisjoner

De to selskapene Bladcentralen og Interpress er i helt ulik posisjon. Interpress er eid av kun en aktør (Reitan), og deres andel av markedet er relativt lav. Da kan det gjøre nærmest hva som helst på egen hånd uten at det rammes av konkurransereglene.

Det er forsåvidt rimelig, da en ikke forventer at en aktør med liten grad av markedsmakt kan gjøre noen konkurranseskade.

For Bladcentralen er situasjonen en helt annen. Selskapet er mye større enn Interpress på distribusjon. Men enda viktigere i konkurranserettslig forstand er det at de fire største forlagene er medeiere.

Det betyr at fire konkurrenter i forlagsmarkedet samarbeider, i dette tilfellet har en felles distribusjon av bøker til massemarkedet.

Et uklokt trekk?

Da lever de farlig med hensyn til konkurransereglene, og da særlig forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid. Alt det disse selskapene foretar seg vil bli målt opp mot forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid.

En leveringsnekt som de er beskyldt for i dette tilfellet kan da for eksempel tolkes som at de ønsker å begrense salget av bøker til massemarkedet, fordi de ønsker å sikre at størst mulig andel av salget av deres egne bøker skjer gjennom bokhandlene.

For en utenforstående er det ikke mulig nå å fastslå hva som faktisk har skjedd og om det er en overtredelse av konkurransereglene. Men en kan stille spørsmål om det var et lurt trekk av de fire største forlagene å være medeiere i samme selskap og bruke det til å distribuere sine bøker.

De burde vite at et slikt strategisk trekk ville begrense deres handlingsrom betydelig, da terskelen for å bryte forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid er lav og særlig når det gjelder bestemte typer samarbeid mellom konkurrenter.

Fremprovoserer leveringsnekt

Hvis hver av dem hadde distribuert sine bøker gjennom et eget distribusjonsselskap, ville handlingsrommet vært et helt annet. Når de har utsatt seg for en slik risiko, er det kanskje ikke så overraskende at Reitans mottrekk er å opptre på en måte som i realiteten fremprovoserer en leveringsnekt og klage det inn til Konkurransetilsynet. Er nå forlagene satt sjakk matt av Reitan?

Det synes å være en kamp om distribusjonen mellom Bladcentralen og Interpress, og konkurranseloven bør ikke benyttes for å rydde opp i det. Kun dersom Bladcentralen og de fire forlagene har foretatt handlinger som er skadelig for oss bokkjøpere bør det være relevant å gripe inn ved hjelp av konkurranseloven.