Kapitalismen og alternativene

Kronikk: Kapitalismen har mange likheter med livet selv. Den har vokst frem som respons på økonomiske utfordringer. Det som har vist seg levedyktig, har kommet for å bli, det andre er blitt skrellet vekk, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i DN 7. april 2010.

08.04.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Kristin Clemets påstander om kapitalismen (DN 26. mars) burde egentlig være ganske ukontroversielle. Det er hevet over enhver tvil at kapitalismens evne til å skape verdier er uovertruffen. Andre metoder er jo blitt prøvd. De har ikke ført til annet enn fattigdom, undertrykking og elendighet.

Per dags dato er det kun Nord-Korea og Cuba som fortsatt holder fast ved sosialismen. Det er få som misunner dem. Hugo Chávez gjør visse tilnærmelser, men de oppmuntrer ikke til gjentakelse. Ikke desto mindre har både William Lafferty (DN 29. mars) og Auke Lont (30. mars) følt segkallet til polemikk.

Bakgrunnen for denne polemikken kan føres tilbake til at det å snakke om kapitalismen med stor K egentlig tilslører mer enn det forklarer. Kapitalismen har nemlig mange likheter med livet selv. Det er ingen som har utpønsket og kommet med en oppskrift på kapitalismen; den har vokst frem som respons på økonomiske utfordringer. Det som har vist seg levedyktig har kommet for å bli, det andre er blitt skrellet vekk.

Slik sett kan kapitalismen sammenlignes med det genetiske utvalg som foregår i naturen; av og til skjer det mutasjoner (nye institusjoner oppstår), mange er nytteløse, men de som tjener et formål overlever og utvikles videre. Verdens nasjoner har forskjellige problemer og kulturelle tradisjoner. Kapitalismen har derfor fått mange særtrekk, i samsvar med lokale behov og tradisjoner.

Her oppe i nord, og andre steder, har vi utviklet noe vi kaller sosialdemokrati, som Lafferty lovpriser. Sosialdemokratiet har vist seg levedyktig og formålstjenlig, men kapitalistisk er det likevel, selv om det fordeler mange varer og tjenester utenom markeder.
Hadde vi ikke som grunnlag hatt en produktiv markedsøkonomi, ville sosialdemokratiet falt sammen som et korthus. La
oss håpe at vi ikke får oppleve nettopp det som et utilsiktet eksperiment. Faren er så absolutt tilstede.

Auke Lont peker på et viktig og voksende problem i vår tids kapitalisme, nemlig det at finansvirksomhet utgjør en stadig større del av samfunnets økonomi. Penger og kreditt er en umistelig del av markedsøkonomien; uten det ville ikke verdiskapingen vært i nærheten av hva den er. Men dessverre har finansvirksomhet i alt større grad fått preg av et spillekasino, og på slike steder
skapes det ingen verdier.

Spillekasino kjennetegnes av at store pengebeløp bytter eier uten annen innsats en lykkehjulets omdreining. De astronomiskegasjer som finansfyrstene har bevilget seg selv har store likheter med denne mekanismen. Det ser vi best ved at disse belønningene har fortsatt selv om finansinstitusjonene hvor de har sitt virke har måttet reddes av staten.

For oss er det et tankekors at de høyst gasjerte i den norske stat er ansatt i oljefondet, slik DN skriver 26. mars. Deres største fortjeneste er at de har plassert seg i nærheten av statens store pengebinge. Som mange har påpekt, er passiv indeksforvaltning av oljepengene et seriøst alternativ, og den slags kvalifiserer ikke til høye gasjer.

Det er mange grunner til at finanssektoren burde vingeklippes. Én er dens tiltrekning av talenter til uproduktiv og ofte rent destruktiv virksomhet, en annen at dens uforskammet høye belønninger skaper berettiget forbannelse blant folk flest og utgjør i seg selv en trussel mot kapitalismen; til og med Auke Lont synes å sette et likhetstegn mellom kapitalisme og finansvirksomhet.

Og for det tredje, altfor ofte er blådressen og slipset eneste forskjellen mellom en bankmann og en alminnelig kriminell.